BRAVO! TAK. HILSEN

Odd Gunnar Heitun

2003

Da den moderne norske monarkiske republikk ble født 25. november 1905, viste Norge sitt unge nyvalgte kongepar at været og klimaet var av fundamental betydning for å forstå Norge og det norske folk. Et folk som til stadighet måtte stå opp for slikt uvær, måtte være vant til å sette sin lit til egne krefter og høyere makter, mer enn til statsmakt og jordiske fyrster. Slik kunne de ha tenkt, kong Haakon og hans dronning. Kanskje var det noe av dette dronning Maud hadde i tankene allerede etter hyldningsturen i åpne vogner i snøkavet. Da hun kom fram til slottet, henvendte hun seg til fødselshjelperen for den nye statsordningen, Fritz Wedel Jarlsberg, og sa at hun kom til å trives her, det var god luft i Norge.

 

Wedel Jarlsberg hadde gjort et betydelig diplomatisk arbeid gjennom sommeren 1905. Han sendte et brev 2. august til den norske regjering, der han redegjorde for det avgjørende gjennombruddet i forhandlingene, som innebar Danmarks og Englands støtte, og samtidig en viss forståelse fra det svenske kongehus. Utenriksminister Jørgen Løvland svarte dagen etter med telegrammet: ”Bravo! Tak. Hilsen”. Det gjensto fortsatt mye arbeid, men grunnlaget var lagt for det utfallet saken til slutt fikk, med den valgte kongens ankomst 25. november 1905. 

 

Nesten 52 år senere ble daværende statsminister Gerhardsen oppringt tidlig om morgenen av kongens kabinettsekretær, som orienterte om kong Haakons død. Kabinettsekretæren sa at kronprinsen ønsket å snakke med statsministeren. Olav kom i telefonen og innledet med ordene: ”Det er kongen.”

 

Kong Olavs innledning i telefonsamtalen med Einar Gerhardsen om morgenen 21. september 1957 er det egentlige skillet mellom en ekte republikk og den norske monarkiske republikk.

 

Kong Haakon ble valgt. Etter et langt og komplisert diplomatisk og politisk arbeid etter at unionen med Sverige opphørte 7. juni 1905, var det folket med sine stemmesedler som bestemte at det skulle velges en konge. Stortinget vedtok deretter enstemmig, til tross for en sterk republikansk fløy, å velge prins Carl av Danmark til norsk konge, under navnet Haakon VII. Han valgte å ha et lite hoff, og han valgte å forsøke å bli norsk. Han og dronning Maud gikk på ski, og han oppmuntret Olav til å hoppe i Holmenkollen. I 1940 holdt han fast på at han var valgt og derfor ikke kunne gå med på kravet om abdikasjon, og fram mot 1945 ble han et samlende symbol. Både de historiske omstendighetene, de konstitusjonelle reglene og hans egen personlighet formet hans rolle som statsoverhode.

 

Først da Haakon VII døde, oppsto den situasjonen at landet fikk et statsoverhode som ikke var valgt til vervet, men som fikk denne funksjonen gjennom arv.

 

Det var ingen selvfølge at det skulle velges en konge i 1905. I den opphetede stemningen høsten 1905, der arbeidet med å få valgt en norsk konge sto i fare for å bli torpedert av den svenske kongen og Riksdagen, var det betydelige republikanske røster også i regjeringen, anført av utenriksminister Løvland. Disse røstene forstummet etter at den gamle republikaner Bjørnstjerne Bjørnson hadde publisert følgende åpne brev til Løvland i Aftenposten 29. september 1905:

 

«Kjære Løvland!

Jeg fatter ikke at nogen kan sige, vort folk er monarkisk sindet. Vi, som i fem hundre aar ikke har havt en konge hos os uden paa korte besøg og som ingen adel har og heller ikke i andre stykker har bygget vort liv som trappetrin op mod en trone - hvorledes skulde vi have faldt paa at opelske monarkiske tilbøieligheder?

Vi har jo efterhaanden ogsaa vundet ind for os et selvstyre, som overgaar flere republikkers. Overladte til os selv, har vi lært at sætte andre mønstre op for vort liv end dem, som et hof holder i hævd og ære. Hvad som nu er skeet, er frugt af det. Republikansk selvstyretrang, republikansk tro paa eget værd, republikansk lighedsfølelse har forberedt og udrettet det altsammen.

Dette har ikke altid staat saa klart som nu. Endog Sverdrup blev i sin tid meget unaadig, da jeg begyndte den republikanske propaganda. «Det kommer iveien.» Det kom saa lidt iveien at det bare var at slaa takten an, saa stemtes i fra alle vegne.

Et gjennemgaaende republikansk folk er det, som nu endelig har uafhængiggjort sig; det er sandheden. Det er tillige hovedsagen, det afgjørende: vort republikanske sindelag, vort republikanske maal for livsværdiene er det indvundne, det folkeopdragende.

Men da er den strid, som nu raser om monarki eller republik, for os alene et formspørsmaal. Man glemmer at vort republikanske tænkesæt er Herren, som indretter vort hus, det være med en konge i høisædet eller med en præsident.

Misforstaaelsen kommer af, at med kongedømme tænker man paa det fremmede, som vi har havt, et kongedømme, deri afstandshelligheden rendyrkedes af et hof og i et ceremoniel, som neppe overgaaes af det spanske. Det gjordes saavidt taalelig for os ved indehavernes høie dannelse og store elskværdighed; men moderne var det ikke, end sige norsk. Jeg paastaar, uden frygt for overdrivelse, at der er en større forskjel paa det og et kongedømme efter norsk sæd og vilje, end mellem dette og republikkens præsidentskab.

Det kan nemlig ikke falde en valgt konge ind at komme hid for at holde hof. Som den engelske, som den italienske og vistnok flere konger vil han leve blandt os, som en fornem privatmand lever, der ved store festlige leiligheder kalder repræsentationshjælpen til. Ellers vil han være fri for den. Paa norsk grund, at sige naar vi har ham for os selv, vil han straks føle sig som vor arvelige præsident. Han lever her mellem et republikansk folk i tarvelige kaar som det gjælder at gavne ved sit eksempel. Deriblandt det at være med i vort arbeide. Støtte vore planer, øge vor bedrift. Det vil være til vinding for os og fæste hans hjerte til vore. Vi har i saa maade ikke været forvænt.

Forskjellen paa et saadant kongedømme og et præsidentskab stikker nærmest i former. Disse har naturligvis ogsaa sin betydning, som ingen kan overse; men et moderne nationalt kongedømme er i sit væsen en nyttig overgangsform. Som saadan har det en opgave ved siden af sin egentlige.

Behøver vi denne overgangsform? Dette er, synes mig, her det egentlige, ja det eneste spørsmaal.

Stod det uklart for nogen indtil fredsslutningen i Karlstad, - efter den synes mig der ikke kan være tvil. Denne fredsslutning lyder anderledes, naar den læses i sin helhed, end naar den tiltelegraferes i et uddrag. Ved den er vi blevet satte af paa den aabne landevei. Vi maa se os om efter det næste. Hvor er det, og hvad er det? Deraf bestemmes ogsaa regjeringsformen.

Nu kan vi nordmænd sige, at det er ikke to arme, vi er kommet ud af, men to klør. Mærkerne vil sidde i, saalænge den unge slægt lever, som nu er ung. Ingen kan dette gjøre mere ondt end mig, som ante det og varskuede. Men det gjælder at indrette sig efter det som er. Paa den aabne landevei med nationalhad iblandt os, kan vi ikke blive staaende.

Her er utvilsomt flere udveie; men om dem alle gjælder det ogsaa utvilsomt, at vi naar lettere frem til tryghed over vort liv og til nyt tiltag gjennem et dynasti med mægtige forbindelser end gjennem farlig ensomhed i en republik.

For os to gamle republikanere er der saa intet andet at gjøre end hvad Garibaldi gjorde. Efter hele sit Liv at have tjent republikken, valgte han at tjene kongen.

Vittorio Emmanuele sa ( og hans sønnesøn har nu gjentaget det) : «Har Italien ikke længer brug for mig som konge, saa bare si fra! Jeg skal tjene det i en anden stilling.»

Det beror paa os selv, om vi faar en konge, som tænker og taler lige høisindet.

Kommer kongen til os med det store formaal at gjøre os en uvurderlig tjeneste i samarbeide med os netop nu og ikke paa nogen maade at være til hinder for vor videre udvikling, saa kan det saar som den grusomme, den ondsindede «fredsslutning» har slaaet, læges fortere. Det beror nemlig paa, hvor snart vi faar følelsen af tryghed over vort liv, og ny ære ved vort arbeide.»

 

Bjørnson har antagelig rett i at Norge er og alltid vil være en republikk, i den betydningen at det er folket som styrer, og at det ikke er etablert noen tradisjon for adel eller fyrstehoff. Det er folket som har valgt sitt kongehus, og det er folket som har den fulle suvereniteten til å avskaffe kongedømmet og frata kongehuset dets plikter og rettigheter. Antagelig er det like riktig at Norge alltid har vært et kongedømme, i den betydningen at landets øverste leder er konge, og at det er kongen som representerer folket i siste instans. Dette gjelder i perioder der kongen har hatt reell politisk og militær makt, og i perioder der kongen har hatt en symbolsk rolle i statsforfatningen.

 

Norges ”evige konge”, Olav Haraldsson, levde heller ikke på noen måte et fjernt hoffliv. Snorre Sturlasson forteller den fornøyelige historien om at kongen våknet en morgen, og at de andre mennene sov, men at kongen så på den stygge foten til islendingen Torarin Nevjolvsson som stakk ut fra dyna. Da de andre våknet, inngikk kongen et veddemål med Torarin at det ikke kunne finnes noen styggere fot der i byen. Torarin gikk med på veddemålet, og stakk ut den andre foten, som var like stygg, men som manglet stortå. Dermed måtte den foten være styggest. Det har liten betydning for vårt tema at kongen konkluderte med at den foten som hadde fem stygge tær, måtte være styggere enn den som bare hadde fire, og at kongen brukte Torarin, som da hadde tapt veddemålet, til hjelp i sine politiske planer. Det denne historien forteller av betydning for forståelsen av kongen stilling i Norge, er den nærheten ”Norges evige konge” hadde til sine menn, og at dette var selvfølgelig og ikke noe å lage blest om da historien ble skrevet ned to hundre år senere.

 

Spiller det så ingen rolle hvem som sitter øverst ved statsbordet? Det gjør nok ikke lenger det. Det er så mange formelle og uformelle aktører i det samspillet som fører fram til sentrale avgjørelser eller til samfunnsutviklingen, at den ene personen som bekler landets øverste verv, kan bidra med relativt lite. Det er etablert så viktige statsbærende samfunnsinstitusjoner at det er nokså likegyldig om vi velger en annen form for republikk enn vår nåværende monarkiske.

 

Noen av de sentrale aktørene og samfunnsinstitusjonene er nokså synlige og derfor godt kjent og til dels mye omtalt: En fri presse og andre massemedia, Stortinget og regjeringen, de uavhengige domstolene og den internasjonale rett som også norske domstoler er bundet av, kommunene med sine politikere og administrasjon, de politiske partiene, og andre toneangivende organisasjoner og enkeltpersoner.

 

En viktig aktør er relativt lite påaktet og dermed lett å undervurdere: Sentraladministrasjonen. Vårt sentrale byråkrati har vært en viktig støttespiller for de politiske beslutningstagere helt siden eneveldets innførelse i 1660/61, da adelens makt ble sterkt svekket, og det ble behov for en støtte til den sentraliserte statsmakt. Byråkratiet utviklet seg og lå der som en tradisjon vi bare kunne overta uten å måtte finne opp på nytt da vi gjennomførte vår revolusjon i 1814. Embetsmennene hadde gått i skole i Danmark. Da vi løsrev oss fra Sverige i 1905, hadde vi fortsatt et levende norsk byråkrati som kunne bære staten videre. Mye tyder på at et ukorrupt, kompetent, lojalt og samtidig selvstendig byråkrati, som vi har fått som en gave av historien uten å behøve å anstrenge oss for det, er vår største garantist for at demokratiet kan fungere tilfredsstillende. For hver politisk sak som kommer fram i media, og for hver sak som bringes fram for departementenes politiske ledelse og eventuelt legges fram for Stortinget, er det tusener av små og store beslutninger som blir tatt av embetsverket. Noen av stor betydning for enkeltpersoner, andre av stor eller liten betydning for hele landet eller for enkelte kommuner, eller næringer eller grupper av befolkningen. De aller fleste av disse beslutningene tas uten oppmerksomhet, men det er en sterk tradisjon for at slike beslutninger skal tas på grunnlag av grundig saksbehandling, saklige hensyn, god forvaltningsskikk, og med lydhørhet overfor eventuelle politiske signaler. Sentralforvaltningen er hierarkisk oppbygd, noe som bl.a. sikrer formell og saklig kvalitetssikring av både form og innhold.

 

Også de sakene som løftes opp på politisk nivå, til departementets politiske ledelse, og eventuelt videre til regjeringen eller Stortinget, har alltid vært gjennom byråkratisk behandling. Det er mange statsråder som har hatt idéer som det aldri har blitt noe av, fordi den byråkratiske behandlingen av idéen har vist at den slett ikke var så god som den virket som. Til gjengjeld er det tradisjon for å arbeide for løsninger og saker den enkelte byråkrat kanskje ikke brenner for eller ønsker realisert, men som politisk ledelse har satt på dagsordenen og ønsker å fremme.

 

Selvsagt er ikke alt godt i det norske embetsverket. Det er fortsatt god bruk for Stortingets ombudsmann for forvaltningen (sivilombudsmannen), det gjøres feil i saksbehandlingen, og byråkratiets struktur har et konserverende element i seg. Men i hovedsak har vi en ukorrupt, kompetent, lojal og samtidig selvstendig sentralforvaltning, og en tilsvarende regionalforvaltning, i form av Fylkesmennenes administrasjoner. Denne nesten usynlige ryggraden i vårt politiske system og i vår samfunnsordning gir et grunnlag for at vi kan ha en fri presse, sentrale og lokale politiske organer, uavhengige domstoler, interesseorganisasjoner, og en interessert allmennhet. Med alt dette på plass er det et relativt overflatisk spørsmål hvem som bør sitte øverst ved statsbordet, en valgt president eller etterkommeren av en valgt konge.

 

Haakon VII var en av mange konger i verdenshistorien som ble hentet utenfra. Selve arverekkefølgen er et utslag av tanken om at det er bestemte kongelige egenskaper som går i arv. Antagelig er det et stykke på vei riktig. Opprinnelig har kongeslektene kommet til sin verdighet gjennom en lykkelig kombinasjon av ferdigheter både på slagmarken og med alliansebygging. Kanskje har de egenskapene blitt overlevert til neste generasjon. Etter hvert som opprinnelsen til dynastiene forsvant inn i historiens mørke eller ble guddommeliggjort, ble egenskapen ”kongelig” mystifisert, som om bare medlemmer av én slekt med dens egenskaper og historie var egnet til å styre. Det var ikke helt slik det ble tenkt om Carl (Haakon VII) og Maud, men de tilhørte begge mektige og innflytelsesrike kongehus. Mauds foreldre var konge og dronning av England. Hennes fetter var keiser av Tyskland. Carls onkel var konge av Hellas, hans tante ekskeiserinne av Russland og mor til tsaren, hans farfar konge av Danmark, hans far kronprins av Danmark. Dessuten var det familietilknytning til en rekke andre fyrstehus, i en periode der fyrstene fortsatt hadde reell politisk makt. Det var derfor av stor politisk betydning å knytte Norge til alle disse fyrstehusene i stormaktene ved hjelp av familiebånd. Ingen president kunne få tilnærmelsesvis samme status. Dessuten var det en reell og formell avstand fra folket til fyrstene. I en periode der alle de omtalte ble tiltalt med titler og i tredjeperson, skrev Mauds far et brev til den svenske kronprinsen, der kronprinsen ble tiltalt med ”du Gustav”, undertegnet Edward. Det var viktig å blidgjøre det svenske kongehuset, og Edward den syvende av England bidro på sin måte. Det samme gjorde kronprins Olav da han i 1929 giftet seg med sin kusine Märtha. Dette giftermålet innebar å gi Sveriges kongehus en aksje i det norske.

 

Selv om det var klare og håndfaste politiske realiteter i forbindelse med kongevalget i 1905, var det nok også en underliggende følelse av at ”kongelighet” var noe de kongelige besatte, og som ingen andre hadde del i. Kanskje har vi noe av den samme følelsen i dag. Vi har nå en kronprins som ikke har en svensk prinsesse til mor, men en alminnelig norsk kvinne som er blitt opphøyd til dronning. Og den tronarvingen som nå er i vente, har en mor som i tillegg har skilt seg ut fra den vanlige borgerligheten i sitt livsløp, og derfor framstår som enda mer ”alminnelig”. Når noen snakker om at kongehuset blir ”utvannet”, kan ikke det forstås som annet enn at det er lite kongelighet igjen hvis ikke den kongelige familie domineres av "kongelige" gener i kombinasjon med en kongelig oppdragelse. Kongelighet er selvfølgelig ikke annet enn å være etterkommer av forfedre som har utmerket seg ved kløkt og klokskap, brutalitet, alliansebygging, flaks eller annet som har ført til at de har havnet på samfunnstoppen i en periode der strukturene ble sementert og fastlagt for flere århundrer. Dessuten har de vært arveberettigede eller på annen måte overtatt kongeverdigheten. De fleste etterkommerne av fyrster har blitt alminnelige mennesker. Således har de aller fleste av våre forfedre vært fattige jordbruksarbeidere, men de aller fleste finner også en konge eller flere blant forfedrene.

 

Har så de norske kongene virkelig vært sterke styrere og herskere? Hvis vi ser nærmere etter i norgeshistorien, trer bare to personer nokså tydelig fram som sterke herskere. Ingen av dem var konger. En var lege og en var kvinne. Historiens lys vil vise om den ene kvinnelige legen som har styrt Norge, også vil bli regnet blant de sterke herskerne. Den sterke kvinnen i norgeshistorien, er Margrethe, som var riksstyrer i Erik av Pommerns barndom. At hun reelt styrte både Sverige, Norge og Danmark – som den eneste i historien – var det ingen tvil om. Den tyske legen Johann Friederich Struensee styrte landet, dvs. kongerikene Danmark/Norge, med hård hånd i 1770-72. Han var livlege for den sinnsyke Christian VII, og dronningens elsker. Mange av hans bestemmelser har hatt betydning for lovene i de to landene fram til i dag. Blant annet ble trykkefriheten innført ved et reskript fra Struensee.

 

Konger som Håkon Håkonsson fra Norges storhetstid, Frederik III som innførte eneveldet, Christian IV som grunnla Christiania, Olav den hellige, Olav Trygvasson og andre konger som er synlige i Norges historie, framstår ikke som sterke styrere i historiens lys, selv om noen av dem var fargerike. Noen var heldige med tidsepoken eller rådgivere, noen ble i realiteten styrt av andre, mens vikingkongene knapt nok styrte i det hele tatt. Det er altså lite støtte å finne for tanken om at det er viktig å ha en sterk konge for at landet skal ha et godt eller sterkt styre.

 

Hvis vi ikke har kongen å støtte oss til som samlende symbol, hva er det da som gjør oss til nordmenn? Kanskje flagget, nasjonalsangen, 17. mai, landslaget (altså A-landslaget i herrefotball, det egentlige ”landslaget”). Språket er ikke konstituerende og har aldri vært det. Mens de fleste her i landet i løpet av middelalderen og videre i protestantisk tid snakket norsk på forskjellige måter, snakket en minoritet samisk og en annen minoritet kvensk, mens det selvfølgelig var en rekke som snakket dansk, svensk og finsk. I denne perioden utviklet det norske skriftspråket seg til en fast form, dvs. dansk. Fra 1814 ble ”dansk” i skriftlig form iblant kalt ”norsk”, og etter hvert kom skriftspråket nærmere norsk talespråk. En autodidakt fra Volda viste seg å være et språkgeni av verdensklasse. Han ble derfor i stand til å etablere et alternativt skriftspråk, som var så vidt langt fra det talespråket flertallet av landets befolkning kjente seg vel i, at Ivar Aasens nynorsk ble værende et skriftspråk for mindretallet. Dermed hadde vi etter hvert to måter å skrive norsk på. Samisk har fått en renessanse, kvenene begynner å kreve sin rett som språklig minoritet, og farsi, urdu, kurdisk, serbo-kroatisk, og en rekke afrikanske språk begynner å bli vanlige talespråk her i landet. Språklig enhet har vi altså ikke, og vi har aldri hatt det. Det eneste vi har felles, vi nordmenn av alle kategorier, er at vi bor eller har en følelsesmessig eller formell tilknytning til dette landområdet som vi kaller Norge, og tilknytning til den abstrakte idékonstruksjonen vi kaller ”Norge”.

 

Bjørnson antok i 1905 at et kongedømme ville være en overgangsform for det i bunn og grunn republikanske norske folk. Det har vært en nyttig overgangsform, men nå holder vi selv på å ødelegge det. ”Folkekongen”, Olav V, var en relativt fjern fyrste som deltok ved de formelle anledninger han skulle. Da han ble intervjuet av Kjell Arnljot Wiig i TV, var det en begivenhet av stor nasjonal betydning, og seansen var nøye planlagt. Nå opptrer de kongelige relativt regelmessig, også i intervjuer, i forskjellige TV-kanaler og i andre media. Det er ikke bare mediene som følger med og følger etter, til dels til sjenanse for de kongelige, men også de kongelige som eksponerer seg på måter som var utenkelige en generasjon tilbake. Og det er nok dekning for den nyansen jeg har valgt i ordbruken: For en generasjon tilbake var det Kongen som sto fram når kongehuset ble presentert, nå er det de kongelige. Kongen er blitt en av flere kongelige personer. Et statsoverhode utenfor politikken, til bruk ved høytidelige anledninger og som en garantist for statsrådets formelle beslutninger, må nok være litt fjernere fra den alminnelige hverdag enn både kongehuset og vi borgere, lytter og seere har tillatt. Dette var det ikke så lett for Bjørnson å forutsi. Men han ante en annen side ved kongeverdigheten: I et republikansk land som vårt, er det å være konge et arbeid, og ikke et privilegium. Med den medieoppmerksomheten som følger med, er dette blitt et livslangt arbeid, og det er nesten ingen steder å ha et privatliv. Olav V kunne ta på seg sin dress og sin bowlerhatt og rusle rundt i London City som en eldre herre på byen, i et miljø der han var kjent, uten å bli gjenkjent, og uten medieoppmerksomhet. Heller ikke slike muligheter har de to neste kongelige generasjonene nå. Den viktigste republikanske grunn til å avskaffe kongedømmet ved neste naturlige anledning, er kanskje at ikke bare rettighetene, men også byrdene skal fordeles rettferdig og så likt som mulig. Kongehusets nålevende representanter har kanskje ikke helt forstått å se hvilke privilegier de ikke skulle benytte seg av, mens Olav V for eksempel betalte sine representasjonsutgifter av egen lomme uten å protestere i de årene Stortinget bevilget ham for liten apanasje. Men av større betydning er kanskje at det å være tronarving er en byrde som innebærer at livsløpet er lagt, valgfriheten betydelig begrenset, og retten til privatliv er beskåret. Som et i bunn og grunn republikansk folk har vi kanskje ikke rett til å legge slike byrder på mennesker helt fra de er født.

 

Norge har alltid vært en del av Europa, og alltid vært en utkant i Europa. Det er nesten ikke noe vi har som ikke er europeisk tankegods eller europeisk kultur omformet i norsk stil. Brunosten er riktignok en ekte norsk vare, tvunget fram av armod gjennom århundrer, der oppfinnsomheten i forhold til å foredle og ta vare på alt, ble belønnet med økt overlevelse. Og samisk kultur er urnorsk. Mens rosemalingen, hardingfela, folkedansen, laftede hus, bunadene, husdyrene og en mengde annet, er innførsler fra Europa. Folkeeventyrene har levd i indo-arisk kultur i årtusener. I moderne tid er det også amerikanske og asiatiske elementer i det vi har innført.

 

I forbindelse med etableringen av Norge som en slags statsdannelse, etter Olav den helliges død, kom en sterk statsdannende makt inn på banen, nemlig den katolske kirke. Den levde sitt liv parallelt med kongemakten, og kirkens biskop i St. Halvardkatedralen og kongens prost i Mariakirken noen få hundre meter unna, representerte viktige spenninger i maktstrukturen. Til gjengjeld brakte munker og prester og nonner med seg universalspråket latin, og kirken ble etter hvert en økonomisk koloss. Norge ble således en integrert del av europeisk kultur og i omtrent 500 år en integrert del av Den Paneuropeiske Økonomiske og Kulturelle Union, dvs. Den katolske kirke. Munkene brakte med seg kunnskap om medisinske planter, som de også i stor utstrekning innførte, de brakte inn boklig lærdom, og de satte bl.a. opp den første vannmølle i Norge. Heller ikke det er en norsk oppfinnelse.

 

Vi har aldri sluppet taket i den europeiske sammenhengen. Finnene hadde en talemåte for noen år siden om sitt forhold til den daværende Sovjetunionen: Det er som å sove ved siden av en bjørn. Den gjør deg kanskje ikke noe, men du merker hver gang den snur på seg. Norge sover i samme seng som Europa, og er dømt til å bli berørt av hver eneste av Europas bevegelser.

 

Vi er integrert i Europa. Vi har en periode vært tilknyttet Europa gjennom EØS-avtalen, som EU synes å ikke huske at er der. Enten vi vil eller ikke, og uansett tilknytningsformer, avtaler eller medlemskap, er vi en utkant i Europa. Når de fleste land i Europa blir med i EU, vil det automatisk både tvinge seg fram en sterkere markering av at det fortsatt tross alt er selvstendige stater som utgjør fellesskapet, og interessante naturlige regionaliseringer på tvers av landegrensene. Det som bestemmes i Brussel og i Strasbourg, vil ha betydning for oss uansett hvilken tilknytning vi velger å ha til EU.

 

Det klages fra visse hold over "demokratisk underskudd" i EU. Ett argument for dette er at EU har et tungt byråkrati. Hvis EU har et for stort, et ineffektivt, et inkompetent eller et korrupt byråkrati til støtte for de folkevalgte, har vi og resten av Europa et problem. Men hvis EU har et passe stort, kompetent, effektivt og ukorrupt byråkrati, foreligger en av de viktigste forutsetningene for et demokratisk EU. Selv om byråkratiet har slike egenskaper i dag, er det antagelig en av de viktigste oppgavene framover å dempe eventuelle tendenser til at det blir for stort, at det blir korrupt, eller at dets kompetanse synker. Manglende effektivitet kan vi tåle bedre.

 

Vår daglige tilværelse, vårt nasjonale byråkrati, våre politiske organer og våre rettssaler må i stadig større grad ta hensyn til lovregler som vi ikke selv som nasjon og stat har hatt anledning til å påvirke direkte. EØS har således utviklet seg til en konstruksjon som har et betydelig demokratisk underskudd for Island, Lichtenstein og Norge. I disse landene kan ikke folket og folkets valgte representanter øve direkte innflytelse på viktige avgjørelser som former hverdagen, økonomien og rettstilstanden. Vi er som folk allerede så involvert i Europa og EU at det eneste som nå gjenstår, er å foreta de formelle skritt som innebærer at vi blir med i det fellesskapet vi allerede er uløselig knyttet til.

 

Det EU Norge nå snart går inn i, er et ganske annet fellesskap enn det EU vi sa nei til i 1994, er radikalt annerledes enn det EF/EEC vi sa nei til i 1972. EU er i ferd med å bli et fellesskap av det meste av Europa, og ikke lenger en eksklusiv gruppe relativt rike land, opprinnelig "de indre seks". Dermed er EU langt på vei i ferd med å bli identisk med Europa, og Europa kan vi ikke stå utenfor.

 

Hva ville Bjørnson ha sagt i dag? Antagelig at overgangstiden er over. At vi ikke lenger trenger noe dynasti med mektige forbindelser. At de kongelige dynastienes politiske og statsdannende betydning er forbi. At vi har samlet oss som nasjon og etablert oss blant verdens stater. At vi nå er sterke nok til å gå inn i fellesskapet av de europeiske folk, som vi rettmessig tilhører, og der hevde vår republikanske røst med tillit til at den blir hørt.