Friedrich Nietzsche

Friedrich Nietzsche

Opprinnelsen til våre moralske dommer

ET STRIDSSKRIFT

Originalens tittel:
Zur Genealogie der Moral
Eine Streitschrift

Utkommet første gang på tysk 1887

Norsk oversettelse 2012 av første og annen avhandling ved Odd Gunnar Heitun

Forord til denne norske oversettelsen

Zur Genealogie der Moral ble oversatt til norsk første gang i 1969 av Arild Haaland under tittelen Moralens genealogi. (Gyldendals Studiefakler, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.) Den oversettelsen hadde noen svakheter, og det norske språk har endret seg på 40 år. I 2010 kom en ny og moderne oversettelse av Øystein Skar, også under tittelen Moralens genealogi (Spartacus Forlag AS). Den oversettelsen er, slik jeg bedømmer den, meget god og med oppdatert språkføring.

Det er derfor ikke det allmenne behovet for en ny oversettelse av denne viktige teksten som har vært drivkraft for min oversettelse. Jeg bruker denne teksten til å klargjøre mine egne tanker på noen områder, og det å oversette de to første avhandlingene ord for ord var for min egen del et nødvendig skritt på veien til å trenge inn i tekstens nyanser. Siden deler av teksten dermed blir oversatt enda en gang, gjør jeg den like godt tilgjengelig for allmennheten ved å legge den ut på nettet. En fordel med å legge oversettelsen ut på nettet, er at alle fotnoter og kommentarer blir tilgjengelige som linker fra oversettelsens hovedtekst. En slik oversettelse blir etter min mening nokså meningsløs uten kommentarer og fotnoter der oversettelsen blir forklart eller kommentert. Mange ord og meninger kan oversettes på flere måter, og noen ganger vil enhver oversettelse fjerne noen av den opprinnelige tekstens nyanser. Jeg har prøvd å legge den norske teksten så tett opp til Nietzsches som mulig, men det innebærer at noen av hans perioder har måttet bli stykket opp for å få en mer moderne språkføring. I Nietzsches tekst er det en del sperrede ord. Disse har jeg også satt sperret. Nietzsches ord og uttrykk i anførselstegn er også beholdt som i hans tekst. Under oversettelsesarbeider har jeg hatt gleden av å sammenligne min oversettelse med de to ovenfor nevnte norske oversettelsene, samt med en oversettelse til dansk ved Niels Henningsen fra 2008 under tittelen Moralens oprindelse (Det lille Forlag).

Som man kan se, har jeg valgt å oversette tittelen med Opprinnelsen til våre moralske dommer. Dette forklares i en fotnote.

Den teksten jeg har brukt, er teksten fra Nymphenburger (Friedrich Nietzsche – Das Hauptwerk IV, München 1990, Nach dem Text der Kröner – Taschenaufgabe Zur Genealogie der Moral, 10. Auflage, Stuttgart 1976).

Forord

Første avhandling: "Godt og ondt", godt og dårlig"

Anmerkning

Annen avhandling: "Skyld", "dårlig samvittighet" og beslektede temaer

Fotnoter

Tilføyd som utvidelse og tydeliggjøring av den nylig utgitte "Hinsides godt og ondt" (Jenseits von Gut und Böse).

FORORD

Vi som erkjenner, kjenner ikke hverandre, og heller ikke oss selv. Det en god grunn til dette, nemlig at vi aldri har lett etter oss selv. Hvordan skulle det gå til at vi fant oss selv en dag? Det er sagt med rette: "hvor deres skatt er, der er også deres hjerte". Vår skatt er der hvor våre erkjennelses bikuber står. Vi er alltid på vei dit, født som åndens bevingede dyr og honningsamlere. Av hjertet bekymrer vi oss bare om én ting - å "bringe noe hjem". Når det gjelder livet for øvrig, de såkalte "opplevelsene", - hvem av oss har tilstrekkelig alvor til dem? Eller tid nok? Jeg frykter at vi aldri har gått "rett på sak" overfor slike ting. Det er nettopp slikt vi ikke har hjerte for - og ikke engang øre for! Tvertimot, vi er guddommelig adspredte og nedsunket i oss selv, som om vi nettopp har hørt klokkens tolv middagsslag drønne i øret, og våknet med ett og spurt oss selv "hva er det egentlig som har slått?" Slik river vi oss iblant i ørene i ettertid og spør, ganske forbauset, ganske forvirret: "hva har vi da egentlig opplevd?", og i tillegg: "hvem er vi egentlig?", og teller, i ettertid som sagt, alle våre opplevelsers, vårt livs, vår tilværelses tolv klokkeslag. Akk! Og dermed teller vi oss bort. Vi fortsetter med nødvendighet å være fremmede for oss, vi forstår oss ikke, vi er nødt til å ta feil av oss selv. For oss heter setningen i all evighet: "Enhver er seg selv fjernest", - for oss selv er vi ingen "erkjennere"...

Mine tanker om opprinnelsen til våre moralske dommer - for det er disse det handler om i dette stridsskriftet - har fått sitt første, sparsommelige og foreløpige uttrykk i den aforisme-samlingen som bærer tittelen "Menneskelig, alt for menneskelig. En bok for frie ånder". Nedskrivningen av disse tankene begynte i Sorrent i løpet av en vinter, og tillot meg å stoppe opp, slik som en vandrer stopper opp, og skue utover det vide og farlige landet som min ånd fram til da hadde vandret i. Dette skjedde vinteren 1876-77, men tankene selv er eldre. Det var i hovedsak allerede de samme tankene som jeg nå tar opp igjen i de foreliggende avhandlingene. La oss håpe at den lange tiden som er gått, har gjort dem godt, at de er blitt modnere, klarere, sterkere og mer fullkomne! Men det at jeg i dag fortsatt holder fast ved disse tankene, det at de i mellomtiden har grepet stadig fastere i hverandre, ja har har vokst seg inn i hverandre og vokst sammen, det forsterker i meg den glade tillitsfullhet at de allerede fra opprinnelsen av ikke har oppstått i meg enkeltvis, etter forgodtbefinnende, eller sporadisk, men av en felles rot, av en erkjennelsens grunnvilje, som hersker i dypet, og som alltid taler bestemt og forlanger bestemthet. Bare slik sømmer det seg nemlig for en filosof. Vi har ingen rett til å opptre enkeltvis i noen sammenheng: vi har ikke lov til å ta feil enkeltvis, heller ikke å finne sannheten enkeltvis. Desto mer, ut av oss, med samme nødvendighet som et tre bærer sine frukter, vokser våre tanker, våre verdier, våre ja og nei og våre om og men, - alle beslektet og tilhørende hverandre, og vitnesbyrd om en vilje, en sunnhet, en grobunn, en sol. - Om de faller i smak hos dere, disse våre frukter? - Men hva angår vel det trærne! Hva angår det oss, oss filosofer!...

Gjennom en nølende ettertanke, som jeg ikke liker å innrømme at er min egen, måtte min nysgjerrighet, i likhet med min mistanke, i tide holde fast ved spørsmålet om hvilken opprinnelse vårt godt og ondt egentlig har. Jeg innrømmer ikke gjerne at det er min egen nølende ettertanke, fordi den nemlig har å gjøre med moralen, med alt som tidligere på jorden har blitt feiret som moral - en nølende ettertanke som opptrådte i mitt liv så tidlig, så uoppfordret, så uopphørlig, så i motsetning til mine omgivelser, alder, forbilder og opprinnelse, at jeg nærmest hadde rett til å kalle den min "a priori". I virkeligheten forfulgte spørsmålet om det ondes opprinnelse meg allerede som trettenårig gutt: I en alder hvor man "halvveis har barneleker, halvveis Gud i hjertet", viet jeg min første litterære barnelek, min første filosofiske skriveøvelse, til dette problemet - og hva gjelder den "løsningen" på problemet som jeg da hadde, vel, så ga jeg, som rimelig er, Gud æren og gjorde ham til det ondes far. Var det nettopp dette mitt "a priori" ønsket av meg? Dette nye, umoralske, i det minste amoralske, "a priori", og det så anti-kantianske, så gåtefulle "kategoriske imperativ" som taler ut av dette, og som jeg i mellomtiden hadde lånt øre til og ikke bare øre?... Heldigvis lærte jeg i tide å skille den teologiske fordommen fra den moralske og søkte ikke lenger etter det ondes opprinnelse utenfor verden. En historisk og filosofisk skolering, deriblant et medfødt kresent sinn for psykologiske spørsmål i det hele tatt, forvandlet på kort tid mitt problem til et annet: Under hvilke betingelser oppfant mennesket godt og ondt som verdidommer? Og hvilken verdi har de selv? Har de til nå hemmet eller fremmet menneskelig trivsel? Er de et tegn på livets nød, forarming eller utarting? Eller omvendt, røper livets fylde, kraft og vilje seg i dem? Livets mot, fortrøstning og framtid ? - På dette spørsmålet fant jeg og torde jeg å prøve jeg for meg selv mange forskjellige svar. Jeg skjelnet mellom tidsaldre, folkeslag og individuell rang. Jeg spisset min problemstilling, og av svarene oppsto nye spørsmål, undersøkelser, formodninger, sannsynligheter, til jeg endelig hadde et eget land, en egen grunn å stå på, en ganske diskret voksende blomstrende verden, lik hemmelige hager, som ingen engang fikk lov til å ha anelse om... Akk, hvor lykkelige vi som erkjenner, er, forutsatt at vi vet å tie lenge nok!...

Den første tilskyndelsen til å offentliggjøre mine hypoteser om moralens opprinnelse, fikk jeg fra en liten bok som var klar, edruelig, og klok, til og med alderdommelig klok. I denne møtte jeg tydelig for første gang en omvendt og pervers form for genealogiske hypoteser, i sin egentlig engelske form, og som tiltrakk meg, med den tiltrekningskraft som alt motsatt, alt antipodisk har. Bokens tittel var "Opprinnelsen til de moralske følelsene"; dens forfatter dr. Paul Rée; utgivelsesåret 1877. Kanskje har jeg aldri lest noe som jeg så forskrekket sa nei til, setning for setning, slutning etter slutning, som i denne boka. Men helt uten ergrelse eller utålmodighet. I det tidligere omtalte verk, som jeg da arbeidet med, benyttet jeg meg leilighetsvis av setningene i denne boka, uten å imøtegå dem - hva har jeg med å imøtegå! - men, som det tilkommer en positiv ånd, erstatte det usannsynlige med det sannsynlige, iblant erstatte en feiltagelse med en annen. Dermed brakte jeg, som sagt, for første gang den opprinnelseshypotesen opp i dagen, som disse avhandlingene er viet til. Klønete, som jeg er den siste som kunne skjule for meg selv, fremdeles ufri, fremdeles uten et eget språk for disse mine egne ting, og mange ganger med tilbakefall og nøling. For hvert enkelt tema kan man sammenlikne med hva jeg sier på s. 59 i Menneskelig, Altfor menneskelig (Menschliches, Allzumenschliches) om den dobbelte forhistorien til godt og ondt (nemlig fra de fornemmes sfære og fra slavenes sfære); likeledes på s. 122 ff om den asketiske morals verdi og opprinnelse; likeledes på s. 85 f, s. 89 og i bind 2 s. 401 om "sedenes sedelighet", denne mye eldre og mer opprinnelige type moral, som ligger himmelvidt fra den altruistiske vurderingsmåten (som dr. Rée, i likhet med alle engelske moralgenealoger, anser som selve den moralske vurderingsmåten); likeledes på s. 81 f i Vandrer (Wanderer), s. 93 f i Morgendemring (Morgenröte) om opprinnelsen til rettferdighet som en utjevning mellom omtrent like mektige (likevekt som forutsetning for alle overenskomster, og følgelig forutsetning for all rett); likeledes s. 541 og s. 550 f i Vandrer (Wanderer) om opprinnelsen til straff, som verken essensielt eller opprinnelig har hatt en avskrekkende hensikt (som dr. Rée mener: - det er noe man har lagt inn i straffen, under bestemte omstendigheter, og alltid som noe ved siden av, som et tillegg).

Allerede den gangen lå i grunnen noe langt viktigere meg på hjertet enn mine egne eller andres hypoteser om opprinnelsen til moral (eller mer nøyaktig, moral som noe som bare tjener et formål, som det finnes ett eller flere midler til). For meg handlet det om moralens verdi, - og her måtte jeg nesten utelukkende komme til avklaring med min store lærer Schopenhauer, som lidenskapen og den skjulte motstand i min bok henvender seg til, som om han selv var til stede (- for også den boka var et "stridsskrift"). Det handler spesielt om verdien til det "uegoistiske", medlidenhets-, selvfornektelses- og selvoppofrings-instinktene, som allerede Schopenhauer så lenge hadde forgylt, gudeliggjort og lagt til det hinsidige, til de til slutt framsto for ham som "verdier i seg selv", og som førte til at han sa nei til livet og til seg selv. Men nettopp mot disse instinktene talte en stadig mer grunnleggende mistanke i meg, en stadig dypere gravende skepsis! Nettopp her så jeg menneskehetens store fare, menneskehetens mest sublime fristelse og forførelse - til hva? Til ingenting? Nettopp her så jeg begynnelsen til slutten, stillstanden, den tilbakeskuende tretthet som vender viljen mot livet, den siste sykdom som melder sin ankomst ømt og tungsindig. Jeg forsto denne medlidenhetsmoralen som stadig grep mer om seg, som grep og sykeliggjorde selv filosofene, som det uhyggeligste symptomet på vår stadig mer uhyggelige europeiske kultur, som dens omvei til en ny buddhisme? Til en europeer-buddhisme? Til - nihilisme? ... Denne moderne tendensen til at filosofer foretrekker og overvurderer medlidenheten er nemlig noe nytt: Det var nettopp medlidenhetens verdiløshet filosofer tidligere var enige om. Jeg nevner bare Platon, Spinoza, La Rochefoucauld og Kant, fire ånder så forskjellige fra hverandre som mulig, men enige på ett punkt: Nedvurderingen av medlidenheten.

Problemet vedrørende medlidenhetens verdi og medlidenhetsmoralen (- jeg er motstander av den skammelige moderne dullingen med følelser - ) ser deretter bare ut til å være noe enkeltstående, et spørsmålstegn for seg. Men den som blir hengende fast ved dette, som lærer å spørre her, vil det gå slik det har gått meg: - en ny og uhyre stor utsikt åpner seg for ham, en svimlende mulighet griper ham, og all slags mistro, mistanke og frykt springer fram. Troen på moral, troen på all moral, vakler, - endelig blir en ny fordring tydelig. La oss uttale den, denne nye fordringen: Vi trenger en kritikk av de moralske verdiene. Først skal det en gang stilles spørsmålstegn ved verdien av disse verdiene - og til det trenger vi kjennskap til de betingelsene og omstendighetene disse har vokst ut fra og som har utviklet seg og blitt forskjøvet (moral som følge, som symptom, som maske, som tartüfferie, som sykdom, som misforståelse; men også moral som årsak, som legemiddel, som stimulans, som hemning, som gift), som en kunnskap som verken har vært der tidligere og heller ikke vært ønsket. Man tok verdien til disse "verdiene" som gitt, som en kjensgjerning, som noe hinsides alle spørsmål; man har tidligere heller ikke hatt den fjerneste tvil eller vakling om at "det gode" var mer høyverdig enn "det onde", dvs. høyverdig i betydningen gagn, nytte, lykke med tanke på menneskene i det hele tatt (menneskets framtid iberegnet). Hva? Hvis det motsatte var sannheten? Hva? Hvis det i "det gode" også lå et symptom på tilbakeskritt, likeledes en fare, en forføring, en gift, et narkotikum, som nåtiden levde av på bekostning av framtiden? Kanskje mer behagelig, mer ufarlig, men også med mindre storstilt og lavere?... Slik at nettopp moralen var skyld i at menneskeartens høyest mulige makt og kraft aldri skulle nås? Slik at nettopp moralen var faren over alle farer?...

Nok om det. Etter at dette utsynet åpnet seg for meg, hadde jeg gode grunner til å se meg om etter lærde, dristige og arbeidsomme kolleger (det gjør jeg fortsatt). Det gjelder å reise gjennom dette enorme, fjerne og bortgjemte landet - landet til den moral som virkelig har eksistert, som virkelig er levd - med lutter nye spørsmål og likeledes med nye øyne: og betyr ikke dette nesten det samme som å oppdage dette landet?... Når jeg, mens jeg holdt på med dette, blant andre tenkte på den nevnte dr. Rée, så skjedde det fordi jeg slett ikke tvilte på at han, ut fra hans spørsmåls natur selv ville bli presset til en riktigere metodikk for å nå fram til svar. Har jeg tatt feil her? Det var i alle fall mitt ønske å gi et så skarpt og udeltagende øye som hans en bedre retning, å gi ham retningen mot en virkelig moralens historie og i tide advare ham mot det engelske hypotesevesen ut i det blå. Det ligger opp i dagen hvilken farge som er hundre ganger viktigere enn det blå for en moral-genealog, nemlig det grå, dvs. det opprinnelige, det som kan slås fast i virkeligheten, det som virkelig har eksistert. Kort sagt den nokså lange, vanskelig dechiffrerbare hieroglyff-tekst om menneskets moralske fortid! - Denne var ukjent for dr. Rée; men han hadde lest Darwin: - og dermed finner vi i hans hypoteser hand i hand, på en måte som i det minste er underholdende, det darwinistiske beist og den aller mest moderne beskjedne moralske forfinelse, "som ikke lenger biter", den siste med et uttrykk av en viss godmodighet og fin likegyldighet i ansiktet, blandet med en smule pessimisme og tretthet. Som om det egentlig slett ikke lønner seg å ta disse tingene - de moralske problemene - på alvor. For meg virker det omvendt, at det ikke finnes noe det lønner seg mer å ta alvorlig. Det hører for eksempel til denne lønnen at man en dag kanskje får tillatelse til å ta disse problemene med humor. Munterheten, eller for å si det på mitt språk, den glade vitenskap, er nemlig en belønning: En belønning for et langt, tappert, slitsomt og underjordisk alvor, som naturligvis ikke er noe for alle. Men den dagen da vi av fullt hjerte kan si: "Fremad! Også vår gamle moral tilhører komedien!" har vi oppdaget en ny forvikling og mulighet for det dionysiske drama om "sjelens skjebne". Og man kan vedde på at vår tilværelses store, gamle evige komediedikter straks vil nyttiggjøre seg dette!...

- Hvis dette skrift framstår som uforståelig for enkelte og faller dårlig i ørene, så ligger skylden, synes det meg, ikke nødvendigvis hos meg. Teksten er tydelig nok, forutsatt, som jeg forutsetter, at man først har lest mine tidligere skrifter og ikke spart seg noen anstrengelser når man har gjort det. De er i virkeligheten ikke lett tilgjengelige. Når det for eksempel gjelder min "Zarathustra", så anser jeg at ingen kjenner den før hvert ord i den teksten en eller annen gang har såret ham dypt og en eller annen gang har henrykket ham. Først da får han nemlig nyte det privilegium å kunne nyte det halkyoniske element som ethvert verk er født av. Først da kan han med ærefrykt få del i verkets sollys, dybde, bredde og visshet. I andre sammenhenger lager den aforistiske form vanskeligheter: Det kommer av at man i dag ikke tar den formen alvorlig nok. En riktig formet og støpt aforisme, er gjennom at den er lest, enda ikke "tydet"; først nå har tolkingen startet, og til dette kreves en fortolkingskunst. I tredje avhandling i denne boka har jeg et mønster for det som jeg i et slikt tilfelle kaller "tolking": - Foran den avhandlingen står en aforisme, og avhandlingen er dens kommentar. Ganske visst, for å utøve lesingen som kunst, er det framfor alt nødvendig, det som i dag nettopp er glemt - og derfor vil det enda ta tid før mine skrifter blir "lesbare" - , for å kunne dette må man nesten være ku og i alle fall ikke "moderne menneske": tygge drøv...

Sils-Maria, Oberengadin, juli 1887

FØRSTE AVHANDLING

"GODT OG ONDT", "GODT OG DÅRLIG"

- Disse engelske psykologene, som til nå har vært de eneste man kan takke for å ha gjort det eneste forsøket på å frambringe en historie om moralens opprinnelse, - de gir oss med det ingen liten gåte. Som levende gåter er de, det innrømmer jeg, mer interessante enn sine bøker - de er selv interessante! Disse engelske psykologene - hva vil de egentlig? Man finner dem, det være seg frivillig eller ufrivillig, alltid i arbeid på det samme verket, nemlig å tvinge vår indre verden fram i forgrunnen og nettopp der søke etter det egentlig virksomme, ledende, det som er avgjørende for utviklingen, der menneskets intellektuelle stolthet sist ønsker å finne det. (For eksempel i vanens treghet, i glemsomheten, eller i en blind og tilfeldig ide-hekling og idemekanikk, eller i ett eller annet rent passivt, automatisk, refleksmessig, molekylært og grunnleggende stupid) - Hva driver disse psykologene egentlig alltid nettopp i den retningen? Er det et hemmelig, ondskapsfullt, gement instinkt, kanskje ikke mulig å innrømme, for å minimere mennesket? Eller kanskje en pessimistisk mistanke, mistroen til idealister som er blitt skuffet, triste, giftige og grønne? Eller en underjordisk fiendeskap og sammensvergelse mot kristendommen (og Platon), som ikke engang er kommet seg over bevissthetens terskel? Eller rett og slett en morsom smak på det fremmedgjorte, det smertelig paradoksale, og det gåtefulle og vanvittige ved tilværelsen? Eller til slutt - noe fra alt, litt ondskapsfullhet, litt formørking, litt antikristelighet, litt kløe og behov for pepper?... Men man sier meg at det ganske enkelt er gamle, kalde frosker som kjeder seg, og som kryper og hopper omkring på og i menneskene, som om de var i sitt rette element, nemlig i en sump. Jeg hører det med motvilje, og i tillegg, jeg tror ikke på det; og når man får lov til å ønske det man ikke kan vite, så ønsker jeg av hjertet at det forholdet seg omvendt for dem, - at disse sjelens forskere og mikroskopikere i grunnen er tapre, storsinnede og stolte dyr, som klarer å holde sitt hjerte og sin smerte i tømme og derved har oppdratt seg til å ofre alle ønsker til sannheten, enhver sannhet, sogar den glatte, beske, heslige, frastøtende, ukristelige, umoralske sannhet... For det finnes slike sannheter. -

All aktelse altså, for de gode ånder som kanskje hersker i disse moralhistorikerne! Men dessverre er det ingen tvil om at den historiske ånd selv har forlatt dem, at de nettopp selv er latt i stikken av alle gode historiske ånder! De tenker alle sammen, slik nå engang gammel filosofpraksis er, gjennomgående uhistorisk. Slurvet i deres historie om moralens opprinnelse kommer allerede til syne i starten, der hvor det handler om å finne ut av opprinnelsen til begrepet og bedømmelsen "god". "Uegoistiske handlinger har opprinnelig - som de hevder - blitt lovprist og kalt for gode, av dem de viste seg nyttige for. Senere har man glemt denne opprinnelsen til lovprisingen, og ganske enkelt fordi de uegoistiske handlingene vanemessig alltid ble lovprist som gode, altså alltid ble fornemmet som gode, - lovprist som om de i seg selv var gode." Man ser det straks: Denne første utledningen inneholder allerede alle typiske trekk ved de engelske psykologer særegenheter, - vi har "nytten", "glemselen", "vanen" og til sist "feiltagelsen", alt som grunnlag for en verdisetting, som det høyere menneske, som et slags menneskelig privilegium, til nå har vært stolt av. Denne stoltheten skal bli ydmyket, denne verdisettingen skal bli nedvurdert: Er det oppnådd?... Nå ligger det for meg for første gang klart i dagen at denne teorien om arnestedet til begrepet "godt" har ført til at man har søkt og hatt sine forutsetninger på feil sted: Bedømmelsen "god" stammer ikke fra dem som har blitt vist "det gode". Desto mer har det vært de "gode" selv, dvs. de fornemme, mektige, bedrestilte og høysinnede, som har følt og ansett sine handlinger som gode, som handlinger av første rang. I motsetning til alt nedrig, lavsinnet, folkelig og pøbelaktig. På grunnlag av denne avstandens patos har de først tiltatt seg retten til å skape verdier og sette navn på verdier: Hva angår vel nytten dem? Nytteperspektivet er, nettopp i betrakting av en slik varm kilde av de øverste rangordnende og rangopphevende verdibedømmelsene, så fremmed og upassende som mulig: Det er maktpåliggende å ha en følelse av motsetning til enhver lavere varmegrad, som er forutsetning for enhver beregnende klokskap og enhver nyttighetsberegning. - Og ikke som et engangstilfelle, ikke for en unntaksperiode, men for alltid. Fornemhetens patos og distanse er, som sagt, den varige og dominerende helhetsfølelsen og grunnleggende følelsen til en høyere herskende art i forhold til en lavere art, til noe som er "under" - Det er opprinnelsen til motsetningen "godt" og "dårlig". (Herskerretten, for å gi den et navn, går så langt at man kunne tillate seg å oppfatte opprinnelsen til språket selv som en maktytring fra den herskende: de sier "det er det og det, de stempler en ting og en hendelse med en lyd og tar den samtidig i besittelse.) Det ligger i denne opprinnelsen at ordet "god" fra tidligere tider ikke nødvendigvis har knyttet seg til "uegoistiske" handlinger: Noe som er overtroen til enhver moralgenealog. Desto mer skjer det først ved en tilbakegang av aristokratiske verdivurderinger, at hele denne motsetningen mellom "egoistisk" og "uegoistisk" trenger seg mer og mer på den menneskelige samvittighet. Det er, for å bruke mitt språk, flokkmentaliteten som gjennom dette endelig kommer til orde (og til ordene). Og også da drøyer det fortsatt lenge før denne mentaliteten blir herskende på den måten at den moralske verdivurderingen likefremt blir hengende fast ved denne motsetningen (slik som det for eksempel er i Europa nå: I dag hersker den fordommen som betrakter "moralsk", "uegoistisk", "desinteressert" som likeverdige begreper, med samme styrke som en "fiks idé" og sinnssykdom).

Men for det andre: Helt bortsett fra den historiske uholdbarheten til denne hypotesen om opprinnelsen til verdivurderingen "god", lider den i seg selv av en psykologisk selvmotsigelse. Nytten av de uegoistiske handlinger skal være opprinnelsen til lovprisingen av disse, og denne opprinnelsen skal ha blitt glemt: - Hvordan er denne glemselen i det hele tatt mulig? Har kanskje nytten av slike handlinger opphørt på en eller annen måte en gang? Det motsatte er tilfelle: Denne nytten har desto mer vært den hverdagslige erfaringen til alle tider, altså noe som fortsatt stadig er blitt understreket. Følgelig, i stedet for å forsvinne fra bevisstheten, skulle den stadig tydeligere etse seg inn i bevisstheten. Langt mer fornuftig er den motsatte teorien (den er dessverre ikke sannere - ), som er blitt hevdet av f.eks. Herbert Spencer. Her anses begrepet "godt" som essensielt likt begrepet "nyttig" eller "hensiktsmessig", slik at i bedømmelsene "godt" og "dårlig" har menneskeheten nettopp oppsummert og sanksjonert sine uglemte og uforglemmelige erfaringer om nyttig-hensiktsmessig og om skadelig-uhensiktsmessig. Det gode er, i følge denne teorien, det som har vist seg nyttig fra gammel tid av: Dermed kan den hevde at dette har gyldighet som "verdifullt i høyeste grad", som "verdifullt i seg selv". Også denne forklaringsmåten er gal, som sagt, men i det minste er forklaringen i seg selv fornuftig og psykologisk holdbar.

Det var ved å stille spørsmålet om hva de spesielle betegnelsene på "det gode" i forskjellige språk kunne bety i etymologisk forstand, at jeg fikk en pekepinn på den riktige veien. Der fant jeg at de alle leder tilbake til den samme begrepsforvandlingen, - at det overalt! er slik at "fornem", "edel" i standsmessig betydning er grunnbegrepet, og at "god" i betydningen "sjelelig fornem" eller "edel" med nødvendighet har utviklet seg fra "sjelelig høytstående" eller "sjelelig priviligert". Denne utviklingen har alltid gått parallelt med en annen, der "alminnelig", "folkelig", nedrig, til slutt har gått over i begrepet "dårlig". Det mest nærliggende eksempel på det siste er selve det tyske ordet for "dårlig". Dårlig (schlecht) er identisk med enkel (schlicht) - sammenlign rett og slett, simpelthen - og opprinnelig den simple, den alminnelige mann, uten noe fordekt sideblikk ganske enkelt i motsetning til den fornemme. Omtrent på tiden for trettiårskrigen, altså sent nok, forskjøv denne tankemåten seg til dagens. - I forhold til historien om moralens opprinnelse synes dette meg som en grunnleggende innsikt. Det at den først er funnet så sent, beror på den hemmende innflytelse den demokratiske fordom har på alle spørsmål om opprinnelse i den moderne verden. Og dette inn i de tilsynelatende mest objektive delene av naturvitenskapen og og psykologien, noe som her bare skal antydes. Men hvilken ugagn denne fordommen, som kan utvikle seg til hat hvis den slippes løs, spesielt kan forårsake for moral og historie, viser det beryktede tilfellet Buckles. Plebeierismen i den moderne ånd, som har et engelsk opphav, sprang der enda en gang fram på sin hjemlige grunn, heftig som en stinkende vulkan, og med den forbitrede overdøvende veltalenhet, som alle vulkaner hittil har brukt.

Men hensyn til vårt problem, som av gode grunner et blitt kalt et stille problem, og som eksklusivt bare har henvendt seg til få ører, er det ikke uten interesse å fastslå at de fornemme har følt seg nettopp som mennesker av en høyere rang gjennom den hovednyansen som på mange måter skimtes i de ord og røtter som betegner "godt". Riktignok gir de seg selv kanskje i de fleste tilfellene en benevnelse basert på sin maktoverlegenhet (som "de mektige", "herrene", "de herskende") eller basert på de mest synlige utslagene av denne overlegenheten, for eksempel som "de rike", "eiendomsbesitterne" (det er betydningen av arya; og tilsvarende på persisk og slavisk). Men også basert på et typisk karaktertrekk, og det er dette som angår oss her: De betegner seg selv for eksempel som "de sannferdige"; spesielt den greske adel, med den megariske dikter Theognis som sitt talerør. Roten for det mest utpregede ordet for dette, esJloV, betyr en som er, som har realitet, som virkelig er, som er sann. Med en subjektiv vending blir den sanne den sannferdige. I denne fasen av begrepsforvandlingen blir dette til adelens slagord og stikkord og går rett og slett over i betydningen "adelig", til forskjell fra den løgnaktige alminnelige mann, slik Theognis betegner og skildrer ham. Helt til dette ordet, etter adelens tilbakegang, blir beholdt som betegnelsen på det sjelelige adelskap, og liksom blir modent og søtt. I ordet kakoV som i ordet deiloV (plebeieren i motsetning til agaJoV) blir feigheten understreket: Dette gir kanskje et vink om i hvilken retning man må lete etter den etymologiske opprinnelsen til det flertydige ordet agaJoV. I det latinske malus (som jeg sidestiller med melaV) kunne den jevne mann bli betegnet som den mørke, særlig den mørkhårede ("hic niger est -"), som den førariske beboer på italiensk jord, som nettopp i fargen tydeligst avvek fra den ariske erobrer-rasen, den blonde hersker-rasen. I det minste ble dette tydelig for meg på gælisk. Fin, for eksempel i navnet Fin-gal) er det ordet som kjennetegner adelen, særlig den gode, edle, rene, opprinnelig den lyshårede, i motsetning til de mørke, svarthårede urinnvånerne. I forbifarten vil jeg nevne at kelterne gjennomgående var en blond rase. Det blir ikke riktig slik Virchow gjør, å sette striper av stort sett mørkhårig befolkning, som man legger merke til på gode etnografiske kart over Tyskland, i sammenheng med noen som helst keltisk opprinnelse eller blodsblanding. Desto mer er det den førariske befolkningen i Tyskland som slår gjennom her. (Det samme gjelder for hele Europa: I det alt vesentlige har den underkastede rase til slutt selv fått overtak, i farge, i den korte hodeskallen, kanskje til og med i intellektuelle og sosiale instinkter: Hvem kan stå inne for at ikke det moderne demokrati, det enda mer moderne anarki og særlig denne trangen til "commune", til den mest primitive samfunnsform, som alle sosialister i Europa nå er felles om, i hovedsak innebærer et betydelig tilbakeskritt - og at erobrer og hersker-rasen, den ariske rasen, også fysiologisk er underlegen?...) Det latinske bonus tror jeg man kan tillate seg å utlede fra "krigeren", forutsatt at jeg har rett i å kunne tilbakeføre bonus til et et eldre duonus. (Sammenlign bellum = duellum = duen-lum, som synes meg å inneholde dette duonus). Bonus altså som stridens mann, uenighetens mann (duo), som krigsmann: Man ser hva som i det gamle Roma utgjorde en manns "godheter". Vårt tyske "god" selv: Skulle det ikke bety "den guddommelige", mann av guddommelige slekt? Og være identisk med folkenavnet (opprinnelig adelsnavnet) goterne? Begrunnelsen til denne antagelsen hører ikke hjemme her. -

Det finnes til nå ikke et eneste unntak fra denne regelen om at begrepet som betegner politisk fortrinn alltid utløses i et begrep som betegner sjelelig fortrinn (selv om det finnes antydninger til unntak), når den høyeste kasten samtidig er den prestelige kasten og følgelig foretrekker som sin fellesbetegnelse en tittel som minner om dens prestelige funksjon. Her står for eksempel "ren" og "uren" for første gang overfor hverandre som standskjennetegn; og også her utvikler det seg senere et "godt" og "ondt" i en betydning som ikke lenger handler om stender. For øvrig skal man advares mot å oppfatte disse begrepene "rent" og "urent" for alvorlig, for vidt eller rett og slett for symbolsk fra opprinnelsen av. Alle begreper fra den eldre menneskehet skal i første omgang forstås, i en grad som for oss nesten er utenkelig, som grove, plumpe, overfladiske, snevre, likefremme og i særlig grad usymbolske. Den "rene" er fra begynnelsen av rett og slett et menneske som vasker seg, som unnlater å spise mat som gir hudsykdommer, som ikke har omgang med de skitne kvinnene fra de lavere lag av folket, som har avsky for blod, - ikke mer, ikke mye mer! På den andre side skinner det tydelig gjennom fra hele det stort sett prestelige aristokratis væremåte, hvorfor verdimotsetningene nettopp her så tidlig kunne bli inderliggjort og skjerpet på en farlig måte. Og i virkeligheten er det gjennom disse det til slutt er blitt revet opp kløfter mellom menneske og menneske, kløfter som selv ikke en frisinnethetens Achilles kan gi seg i kast med uten å grøsse. Det er fra begynnelsen av noe usunt i slike prestelige aristokratier og i de vanene som i seg selv hersker i disse, til dels rugende, til dels følelseseksplosive, bortvendt fra all handling. Som følge av disse har tarmlidelser og nevrasteni nesten uunngåelig syntes å hefte til prester til alle tider. Men det som av dem selv er funnet som legemiddel mot denne sykeligheten deres, - må man ikke si at den til syvende og sist i sine ettervirkninger har vist seg hundre ganger farligere enn den sykdommen den skulle frigjøre fra? Menneskeheten selv er enda syk av ettervirkningene av denne prestelige kur-naivitet! La oss for eksempel tenke på visse diettformer (avståelse fra kjøtt), på faste, på kjønnslig avholdenhet, på flukt "ut i ørkenen" (Weir Mitchells isolering, riktignok uten den etterfølgende fetekur og overernæring, som er det mest virksomme motmiddel mot alle asketiske idealers hysteri). Til disse må regnes prestenes fullstendig sansefiendtlige, råtne og raffinerende metafysikk, deres selvhypnotisering etter mønster av fakirer og bramaner - braman brukt som glasskule og fiks ide - og den til slutt så forståelige allmenne metthet med den radikale kur, ingenting (eller Gud: - kravet om en unio mystica med Gud er buddhistenes krav om ingenting - nirvana - og ikke mer!) Hos prestene blir nettopp alt farligere, ikke bare kurmiddel og helbredelseskunster, men også hovmod, hevn, skarpsindighet, utskeielse, kjærlighet, herskesyke, dyd, sykdom - med en viss rimelighet kan i alle fall også tilføyes at først i jordsmonnet til denne menneskenes essensielt farlige tilværelsesform, den prestelige, har mennesket overhodet blitt til et interessant dyr, at først her har den menneskelige sjel fått dybde i en høyere forstand og har blitt ond - og dette er jo de to grunnformene i den overlegenheten menneskene tidligere har hatt over annet småkryp!...

Man har vel allerede gjettet seg til hvor lett den prestelige vurderingsmåten er blitt utledet fra den ridderlige og har utviklet seg videre til dens motsetning. Dette blir spesielt tydelig hver gang prestekasten og krigerkasten står misunnelige mot hverandre og ikke kan bli enige med hverandre om prisen. Den ridderlig-aristokratiske verdivurderingen har som sin forutsetning en mektig kroppslighet, en blomstrende, rik, skummende sunnhet, samt det som betinger dens vedlikehold: Krig, eventyr, jakt, dans, kampleker, og overhodet alt som omfatter sterk, fri, begeistret handling. Den prestelig-fornemme vurderingsmåten har - som vi har sett - andre forutsetninger: Det er ikke godt for den, siden det handler om krig! Prestene er, som sagt, de verste fiender - hvorfor det? Fordi de er de mest avmektige. Fra avmakten vokser hos dem hatet til det uhyrlige og uhyggelige, til det åndeligste og giftigste. Alle de store hatere i verdenshistorien har alltid vært prester, også de meste åndfulle haterne: - Mot ånden i det prestelige hat kommer knapt nok all øvrig ånd i betraktning. Menneskehetens historie ville ha vært en alt for dum sak uten den ånd som de avmektige har brakt inn i denne: - La oss først ta det største eksempelet: Alt som er gjort på jorden mot "de fornemme", "de mektige", "herskerne". "makthaverne", er ikke verd å snakke om, sammenlignet med hva jødene har gjort mot dem. Jødene, dette prestelige folk, som visste hvordan de til slutt skulle ta igjen mot sine fiender og sine undertrykkere gjennom en radikal omvurdering av verdiene, gjennom en åndelig hevnakt. Dette var bare passende nettopp for et prestelig folk, folket med den mest tilbakeholdte prestelige hevnlyst. Det var jødene som våget å snu om på den aristokratiske ligningen (god = fornem = mektig = vakker = lykkelig = elsket av Gud) med en fryktinngytende følgeriktighet, og som med det dypeste hat (avmektighetens hat) har holdt fast ved at "Bare de elendige er de gode. Bare de fattige, avmektige, nedrige er de gode. Bare de lidende, de som mangler alt, de syke, de stygge, er de fromme, de eneste som er salige i Gud, for dem alene gis det salighet - derimot dere, dere fornemme og mektige, dere er i all evighet de onde, de grusomme, de som drives av lyster, de umettelige, de gudløse. Dere blir til evig tid de usalige, forbannede og fordømte!" ... Man vet, hvem som har ført videre arven fra denne jødiske verdiomveltningen... Jeg kommer, apropos det uhyre og måteløst skjebnesvangre initiativ som jødene med denne mest grunnleggende av alle krigserklæringer har gitt, på den setningen som jeg kom over ved en annen anledning "Hinsides godt og ondt" (Jenseits von Gut und Böse) s. 633) - nemlig at med jødene starter slaveopprøret i moralen: Det opprøret som har en totusenårig historie bak seg og som vi ikke lenger får øye på, bare fordi det har seiret...

- Men dere forstår det ikke? Dere har ikke syn for det som har trengt to tusen år for å vinne? ... Det er ikke til å undres over: Alle lange ting er vanskelige å se, å overskue. Men nettopp dette har skjedd: Ut fra stammen til dette hevnens og hatets tre, det jødiske hat - det dypeste og mest sublime, det hatet som skaper idealer og omskaper verdier - som ikke ligner noe som er blitt sett på jorden - vokste noe like uforlignelig opp: en ny kjærlighet, den dypeste og mest sublime av all slags kjærlighet. Og hvilken annen stamme kunne den ha vokst fram av?... Men man kan ikke anta at denne kjærligheten er vokst fram som den egentlige benektelsen av denne hevntørsten, som motsetningen til det jødiske hatet! Nei, det motsatte er sannheten! Denne kjærligheten vokste fram av dette hatet, som dets krone, som en triumferende krone, som folder seg bredt ut i det reneste lys og solskinn. Denne kronen, som med den samme intensitet var i lysets og og det høyes rike, og samtidig søkte dette hatets gjenstander, som seier, jaktbytte, forførelse. Dermed senket hatet seg stadig grundigere og mer begjærlig ned i alt som var dypt og ondt. Denne Jesus fra Nasaret, som kjærlighetens legemliggjorte evangelium, denne "forløser" som bringer salighet og seier til de fattige, de syke og synderne - var han ikke nettopp forførelsen i sin uhyggeligste og mest uimotståelige form, forførelsen og omveien til nettopp disse jødiske verdiene og fornyelsene av idealene? Har ikke Israel nettopp på omveien til denne "forløseren", Israels tilsynelatende motstander og oppløser, nettopp nådd fram til det endelige målet for sin sublime hevngjerrighet? Hører det ikke til denne hemmelige svartekunst en sann stor hevnens politikk, en vidsynt, underjordisk, langsomtvirkende og forutberegnende hevn? Måtte ikke Israel selv fornekte for hele verden det egentlige verktøy for denne hevnen, og korsfeste ham som dødsfiende, slik at "hele verden", nemlig alle Israels motstandere, uforvarende kunne bite på nettopp dette agnet? Og kunne man på den andre siden, selv med alt mulig åndelig raffinement, overhodet tenke seg til et farligere agn? Noe som kunne komme i nærheten av den forlokkende, berusende, betagende, ødeleggende kraft til dette symbolet "det hellige kors", dette uhyggelige paradoks med en "Gud på korset", dette mysteriet om Guds utenkbare siste ytterste grusomhet og selvkorsfestelse for å helbrede mennesket?... Sikkert er det i det minste, at sub hoc signo har Israel med sin hevn og sin omvurdering av alle verdier inntil nå stadig triumfert over alle andre idealer, over alle mer fornemme idealer. - -

- "Men hva sier De fortsatt om mer fornemme idealer? La oss holde oss til kjensgjerningene: Folket har seiret - eller "slavene" eller "pøbelen" eller "horden" eller hvordan De ønsker å kalle det - hvis dette er skjedd gjennom jødene, javel! Da har ikke noe folk hatt en større verdenshistorisk misjon. "Herrene" er avsatt; den vanlige manns moral har vunnet. Men kan samtidig kalle denne seieren en blodforgiftning (den har blandet rasene med hverandre) - jeg motsier ikke dette; men utvilsomt har denne intoksikasjon vært vellykket. "Forløsningen av menneskeslekten (nemlig fra "herskerne") er på god vei. Alt jødeliggjort, alt kristeliggjort, alt folkeliggjort er blitt tydelig (noe som ligger i ordene!) Denne forgiftningens gang, gjennom hele menneskehetens legeme, virker ustoppelig. Dens tempo og skritt kan fra nå av bli stadig langsommere, finere, mer uhørlig, mer veloverveid - man har jo tid... Har kirken i dag for dette formålet fortsatt en nødvendig oppgave, i det hele en rett til å eksistere? Eller kunne man avslå den? Quaeritur. Det ser ut til at kirken alltid snarere hemmer og tilbakeholder, i stedet for å sette opp farten? Nå, selv det kunne være kirkens nytte... Sikkert er den rett og slett er blitt til noe drabelig og bondsk, som står imot en finere intelligens, den egentlige moderne smak. Skulle den i det minste ikke bli litt raffinert? ... i dag fremmedgjør den mer enn den virker tillokkende... Hvem av oss ville vel være en fri ånd, hvis ikke kirken fantes? Det er kirken som er vår motstander, ikke dens gift... Hvis vi ser bort fra kirken, elsker vi også giften..." - Dette er en "fri ånds" epilog til min tale. Et ærlig dyr, som han tydelig har vist seg å være, for øvrig en demokrat; han har til nå hørt på meg og ikke holdt ut å høre meg tie. For meg finnes det nemlig på dette stedet mye å tie om. -

Slaveopprøret i moralen starter med at ressentimentet selv blir skapende og føder verdier: Ressentiment til slike vesener som har blitt nektet den egentlige reaksjonen, den virkelige reaksjonen, som bare holder seg skadesløs gjennom en imaginær hevn. Mens all fornem moral vokser fram av et triumferende ja til seg selv, sier slavemoralen nede fra dypet nei til noe "utenfor", nei til noe "annet", til et "ikke-selv": og dette nei er ressentimentets skapende gjerning. Denne helomvendingen av det blikket som setter verdiene - denne nødvendige retning utad i stedet for tilbake på seg selv - hører nettopp til ressentimentet. For å kunne bestå, trenger slavemoralen alltid først en motverden og utenverden. Den trenger, fysiologisk talt, ytre irritasjoner, for i det hele tatt å handle, - dens aksjon er i bunn og grunn reaksjon. Det motsatte er tilfellet med den fornemme verdivurderingen: Den handler og vokser spontant, den søker sin motsetning bare for å kunne si ja til seg selv på en enda mer takknemlig og jublende måte, - dens negative begrep "nedrig", "gemen", "dårlig" er bare et etterslepende blekt kontrastbilde i forhold til dens positive grunnbegrep, så fullstendig gjennomtrukket av liv og lidenskap: "Vi fornemme, vi gode, vi vakre, vi lykkelige!" Når den fornemme verdivurderingen forgriper seg og synder mot virkeligheten, da skjer dette i betraktning av den sfæren som den ikke er tilstrekkelig kjent med, ja som den forsiktig setter seg til motverge mot: den undervurderer ut fra omstendighetene den sfæren den forakter, den alminnelige manns sfære, det lavere folks sfære. På den andre siden må man overveie, at i alle fall den affekt som ligger i det å forakte, det å se ned på, det å se overlegent på, forutsatt at den forfalsker bildet av forakten, står langt tilbake for den forfalskningen som det tilbakeholdte hat, den avmektiges hevn, vil forgripe seg - in effigie naturligvis - på sin fiende med. I virkeligheten er det i forakten for mye skjødesløshet, for mye overflatiskhet, for mye bortvendt blikk og utålmodighet innblandet, til at den er i stand til å forvandle sitt objekt til vrengebilde og monster. Man kan likevel ikke overhøre de nesten velvillige nyansene som for eksempel den greske adel legger i alle ord som den tar avstand fra lavere folk ved hjelp av. Hvordan en slags beklagelse, hensyntagen, overbærenhet blander seg inn og legger seg over, slik at nesten alle ord som handler om den alminnelige mann, tilslutt blir uttrykk for "ulykkelig", "til å beklage seg over", er blitt til overs (sammenlign deiloV, deilaioV, pouhroV, mocJhroV, de to siste kjennetegner egentlig den alminnelige mann som arbeidsslave og lastedyr) - og hvordan på den andre siden "dårlig", "nedrig", "ulykkelig" aldri har holdt opp med å klinge i det greske øre i en tone med en klangfarge der "ulykkelig" er det som dominerer: Dette som en arv etter den gamle edlere aristokratiske verdisettingen, som heller ikke fornekter seg i forakten (- filologer kan bli påminnet om på hvilken måte oizuroV, anolboV, tlhmwn, duVtucein, xumjora blir brukt). De "av god herkomst" følte seg nettopp som de "lykkelige"; de måtte ikke konstruere sin lykke kunstig gjennom å betrakte sine fiender, ut fra omstendighetene overtalende, lyvende (slik som alle ressentimentets mennesker pleier å gjøre), og i hvert fall visste de, som fullverdige, kraftfulle mennesker, dvs. nødvendige aktive mennesker, å ikke skille lykken fra handlingen. Gjøren og laden blir av dem med nødvendighet regnet til lykken (som eu prattein har sin opprinnelse fra) - alt dette særlig i motsetning til "lykken" på trinnet til de avmektige, de undertrykte, de som tynges ned av giftige og fiendtlige følelser. Hos dem opptrer lykken vesentlig som narkose, bedøvelse, ro, fred, "sabbat", avkobling og benstrekk, kort sagt som passivitet. Mens det fornemme menneske står for seg selv med tillit og åpenhet (gennaioV "av edel byrd" understreker nyansen "oppriktig" og vel også "naiv"), så er ressentimentes menneske verken oppriktig eller naivt eller ærlig og likeframt overfor seg selv. Hans sjel er skjeløyd, hans ånd elsker gjemmesteder, krokveier og bakdører, alt bortgjemt framstår for ham som hans verden, hans sikkerhet, hans hvilested. Han forstår seg på det å tie, på ikke å huske, på venting, og på den tidligere nedvurderingen og ydmykelsen av ham selv. En rase av slike ressentimentmennesker vil med nødvendighet til slutt bli klokere enn enhver fornem rase, den vil også ære klokskapen på en helt annen måte: Nemlig som en eksistensbetingelse av første rang, mens klokskapen hos fornemme mennesker lett får en bismak av luksus og raffinement hengende ved seg. - Klokskapen er her på langt nær så vesentlig som den fullkomne funksjonssikkerhet som hører til de regulerende ubevisste instinktene, eller så vesentlig som selv en viss uklokskap, som den tapre framfusing, det være seg mot en fare eller mot en fiende, eller en svermerisk plutselig følelse av sinne, kjærlighet, ærefrykt, takknemlighet og hevn, som de fornemme sjeler til alle tider har kjent seg igjen i. Det fornemme menneskets eget ressentiment, når det opptrer, blir nemlig fullført og uttømt i en øyeblikkelig reaksjon, det forgifter derfor ikke: På den andre siden er det utallige tilfeller der ressentimentet ikke opptrer, mens det er uunngåelig hos alle svake og avmektige.Det å ikke å ta sine fiender, sine ulykker, selv sine ugjerninger alvorlig i lengden - det er tegnet på sterke fulle naturer, som har et overskudd av kraft som er plastisk, etterlignende, utholdende, også glemmende (et godt eksempel på dette fra den moderne verden er Mirabeau, som ikke hadde noen erindring om ugjerninger eller sjofelheter som man begikk mot ham, og som han derfor ikke kunne tilgi, fordi han - glemte). Et slikt menneske skyver med ett rykk fra seg slike kryp som graver seg inn hos andre. Bare her er den også mulig, forutsatt at at den overhodet er mulig på jorden - den egentlige "kjærlighet til sine fiender." Hvor mye ærefrykt for sin fiende har vel ikke et fornemt menneske!" - og en slik ærefrykt er nettopp en bro til kjærligheten... Han krever sin fiende for seg, som sin utmerkelse, han holder jo ikke ut noen annen fiende enn en slik som det ikke er noe å forakte ved og svært mye å ære ved! Opp mot dette kan man stille "fienden" slik som ressentimentmennesket danner seg et bilde av ham - og nettopp her er dets gjerning, dets skaperverk: Ressentimentsmennesket har dannet seg et bilde av "den onde fiende", "den onde", og nettopp som et grunnbegrep, som det kan bruke, som etterligning og motstykke, til å tenke seg fram til " den gode" - seg selv!...

Altså helt motsatt av slik det er med den fornemme, som spontant, fra første stund sprunget ut fra seg selv, danner grunnbegrepet "godt", og først ut fra det skaper seg en forestilling om "dårlig". "Slett" er av fornem opprinnelse og "ondt" kommer fra det umettede hatets bryggepanne. Det første er noe som skapes i ettertid, et tillegg, en komplementærfarge, det andre derimot er originalen, begynnelsen, den egentlige handlingen i unnfangelsen av slavemoralen. Disse to ordene "slett" og "ondt" står derfor totalt forskjellig som motsetninger til det tilsynelatende samme begrepet "godt"! Men det er ikke det samme begrepet "godt": tvert imot bør man spørre seg om hvem som egentlig er "ond" i ressentimentmoralens forstand. Det aller strengeste svaret blir: Nettopp den "gode" i den andre moralen, selv den fornemme, den mektige, den herskende, bare farget på en annen måte, bare omtolket, bare sett på en annen måte gjennom ressentimentets giftige øye. Her er det i alle fall en ting vi ikke kan benekte: Den som har lært disse "gode" å kjenne bare som fiender, har heller ikke lært å kjenne noe som onde fiender. De samme menneskene som gjennom misunnelse inter pares, og enda mer gjennom gjensidig bevoktning, har innskrenket hverandre så strengt, ved hjelp av sedvaner, beundring, skikker og takknemlighet, disse menneskene har på den andre siden i forholdet til hverandre vist seg så oppfinnsomme i hensynstagen, selvbeherskelse, ømhet, trofasthet, stolthet og vennskap. - Ytre sett er de der hvor den fremmede, de fremmede, begynner, ikke mye bedre enn rovdyr som har slitt seg. De nyter da friheten fra all sosial tvang, de holder seg i villnisset, skadesløse for den spenningen som en lang inkludering i og fredsommeligheten i fellesskapets frihet gir. De vender tilbake til rovdyrsamvittighetens uskyld, som jublende uhyrer, som kanskje fjerner seg etter en uhyrlig rekke av mord, nedbrenning, skjending, tortur. Med overmot og i sjelelig likevekt, som om de bare var ferdige med noen studenterløyer, overbevist om at dikterne for lang tid har noe å synge om og berømme. På bunnen av alle disse fornemme rasene er rovdyret, det praktfulle blonde udyret, som streifer lystent omkring etter bytte og seier, ikke til å ta feil av. Fra denne skjulte grunnen trenger det fra tid til annen utladning, dyret må igjen komme ut, må igjen tilbake til det ville: - romersk, arabisk, germansk, japansk adel, homeriske helter, skandinaviske vikinger - på dette punktet er de alle like. Det er de fornemme raser som har satt navnet "barbar" i alle de sporene de har etterlatt seg der hvor de har gått. Endog fra deres høyeste kultur har det vist seg en bevissthet om og en stolthet over dette (for eksempel når Perikles sa til sine atenere, i sin berømte liktale: "over alt land og over alle hav har vår dristighet brutt veien, uforgjengelige minnesmerker er opprettet overalt på godt og ondt"). Denne "dristigheten" til de fornemme raser, vanvittig, absurd, plutselig, slik den ytrer seg, det uberegnelige, det usannsynlige selv i deres bedrifter - Perikles framhever atenernes raJumia med utmerkelse - deres likegyldighet og forakt for sikkerhet, legeme, liv, behag, deres skremmende lystighet og iver i all ødeleggelse, i all seierens vellystighet og grusomhet - alt sammenfattet seg for dem som led under dette, i bildet av "barbarene", "den onde fiende", omtrent som "goter" og "vandaler" til sammen. Den dype, iskalde mistroen som tyskeren får, med det samme han kommer til makten, også nå igjen - er alltid bare et tilbakeskritt til denne uutryddelige redselen, som Europa i århundrer har opplevd i møte med det blonde germanske uhyrets raseri (selv om det mellom de gamle germanere og oss tyskere knapt nok består noe begrepsslektskap, for ikke å snakke om noe genetisk slektskap). Jeg har en gang gjort oppmerksom på Hesiodots forlegenhet da han tenkte ut rekkefølgen på de kulturelle tidsalderne og forsøkte å uttrykke dem i gull, sølv og kobber: Han visste at med den motsigelsen som ble budt ham i Homers så herlige, men også så uhyggelige og veldige verden, var det ikke mulig for ham å gjøre noe annet enn å dele en tidsalder i to, som han nå satte etter hverandre - først tidsalderen til heltene og halvgudene i Troja og Theben, slik den hadde overlevd i erindringen til de fornemme slekter, som hadde sine egentlige aner i denne tidsalderen. Deretter bronsealderen, slik den samme verdenen framsto for etterkommerne av dem som ble trådt ned, som ble frarøvet, mishandlet, bortført og solgt: Som en malmens tidsalder, som sagt, hard, kald, grusom, følelses- og samvittighetsløs, knusende og overstenket med blod. Sett at det var sant, det man i dag tror er "sannhet", at meningen med all kultur nettopp er å dyrke fram et tamt og sivilisert dyr, et husdyr, fra rovdyret "mennesket", da ville man utvilsomt ha måttet betrakte alle de reaksjons- og ressentimentsinstinktene som de fornemme slekter og deres idealer til sist blir gjort til skamme og overkjørt ved hjelp av, som kulturens egentlige verktøy. Dermed er på ingen måte sagt at de som bærer disse verktøy, også selv representerer kulturen. Desto mer ville heller ikke det motsatte bare være sannsynlig - nei! Det er i dag øyensynlig! Disse bærere av de nedtrykkende og hevnlystne instinktene, etterkommerne av alt europeisk og ikke-europeisk slaveri, særlig all førarisk befolkning - de representerer menneskehetens tilbakegang! Disse "kulturens verktøy" er en skam for mennesket, og mer en mistanke og et motargument mot "kultur" overhodet. Alle fornemme raser kan være i sin beste rett når de ikke slipper løs fra frykten og og føler seg truet når de står foran det blonde uhyre. Men hvem ville ikke hundre ganger heller frykte, når det å få beundre, men ikke frykte, innebærer ikke lenger kunne komme løs fra det ekle synet av de mislykkede, de små, de innskrumpede, de forgiftede? Og er ikke dette vår ulykke? Hva skaper vår motvilje mot "mennesket" i dag? - For vi lider som mennesker, det er ingen tvil om det. - Ikke frykten: snarere at vi ikke har mer å frykte fra mennesket, at ormen "menneske" er kommet i forgrunnen og yrer, at det "tamme mennesket", den uhellig-middelmådige og uglade, har lært å føle seg som mål og topp, som historiens mening, å føle seg som det "høyere menneske". - Ja, at det har en viss rett til å føle seg slik, hvis det føler seg på avstand fra overfloden av de mislykkede, de sykelige, de trette, de utlevde, som Europa i dag begynner å stinke av, følgelig føler seg som noe i det minste relativt vellykket, idet minste livsfrisk, i det minste en som sier ja til livet...

- Jeg skal ikke her undertykke et sukk og et siste framtidshåp. Hva er det som er meg så fullstendig utålelig? Det eneste som jeg ikke blir ferdig med, det som gjør at jeg kveles og vansmekter? Dårlig luft! Dårlig luft! At noe mislykket skal komme i min nærhet; at jeg må lukte på innvollene til en mislykket sjel!... Hva holder man ellers ikke ut av nød, savn, dårlig vær, uhelbredelig sykdom, tretthet, ensomhet? I bunn og grunn blir man ferdig med alt annet, født som man er til en underjordisk og kjempende tilværelse; man kommer alltid tilbake igjen til lyset, man opplever stadig igjen sine gylne seierstimer - og så står man der som man er født, uknuselig, spent, beredt til det nye, til det enda vanskeligere, til det enda fjernere. Som en bue, som all nød forsøker å spenne enda høyere. - Men fra tid til tid unnes det meg - forutsatt at det finnes himmelske velgjørerinner, hinsides godt og ondt - et blikk, unnes det meg et blikk bare for noe fullkomment, noe fullendt, lykkelig, mektig, triumferende, som det fortsatt er noe å frykte fra! På et menneske som rettferdiggjør menneskene, på et komplementært og forløsende menneskelig lykketreff, som gjør at man kan tillate seg å holde fast ved troen på menneskene!... For slik er situasjonen: Forminskelsen og nivelleringen av det europeiske mennesket innebærer vår største fare, for dette synet gjør trett... Vi ser i dag ingenting som vil bli større, vi aner at det fortsatt går videre nedover, til det tynnere, godmodigere, klokere, til det mer behagelige, middelmådige, likegyldige, kinesiske, kristelige - mennesket blir utvilsomt stadig "bedre"... Nettopp her ligger Europas onde skjebne - med frykten for mennesket har vi også mistet kjærligheten til det, ærefrykten for det, håpet på det, viljen til det. Synet av mennesket gjør nå trett - hva er i dag nihilisme, hvis det ikke er dette?... Vi er trette av mennesket...

Vi kommer likevel tilbake: Problemet vedrørende den andre opprinnelsen til "det gode", fra det gode, slik som ressentimentmennesket har tenkt seg det, krever sin avslutning. - At lammene er forarget på de store rovfuglene, er ikke ukjent: I det ligger det bare ingen grunn til å forarges over at de store rovfuglene henter seg små lam. Og når lammene sier seg imellom at "disse rovfuglene er onde, og den som er så lite rovfugl som mulig, særlig rovfuglens motsetning, et lam, - skulle ikke den være god?", da er det ikke noe å utsette på denne oppstillingen av et ideal, såfremt rovfuglene i tillegg vil se litt spottende på dette og kanskje si til hverandre: "Vi er slett ikke sinte på dem, disse gode lammene, vi elsker dem til og med: Ikke noe er mer smakfullt enn et søtt lite lam." - Det å forlange av styrken, at den ikke skal ytre seg som styrke, at den ikke skal være en vilje til å overvelde, til å oppnå underkastelse, til å bli hersker, til å tørste etter fiender og motstandere og triumfer, er nettopp like ufornuftig som å forlange av svakheten at den skal ytre seg som styrke. En mengde kraft tilsvarer en mengde drift, vilje, handling - den er til og med slett ikke mer enn disse driftene, viljene, handlingene selv, og bare under språkets forførelse (og derigjennom fornuftens forsteinede grunnleggende feiltagelser), som innebærer at all handling kan forstås og misforstås som være betinget av en handlende, et "subjekt", kan det synes annerledes. Nettopp slik som folket skiller lynet fra dets lys og tar det sistnevnte som handling, som noe som gjøres av et subjekt, som heter lynet. Slik skiller også folkemoralen styrken fra styrkens ytringer, som om det fantes et indifferent substrat bak styrken, som ga styrken friminutt, der den kunne ytre seg som styrke eller la være. Men det finnes ikke noe slikt substrat; Det finnes ikke noen "væren" bak handlingen, virksomheten, tilblivelsen; "Gjerningsmannen" er bare diktet til av hensyn til handlingen - handlingen er det hele. Folket fordobler i bunn og grunn handlingen, når den lar lynet lyse, det er en handlings-handling; Den samme hendelsen blir først satt som årsak og deretter en gang til som dennes virkning. Naturforskerne gjør det ikke bedre, når de sier at "kraften beveger, kraften forårsaker" og lignende. Hele vår vitenskap står fortsatt, tross all sin kjølighet, sin frihet fra affekt, under språkets forførelse og er ikke kommet løs fra disse byttingene "subjektene" (atomet er for eksempel en slik bytting, likeledes det kantianske "Ding an sich"): Hva er det til å undres over, når de tilbaketrukne affektene hevn og hat, som gløder i det skjulte, utnytter denne troen for seg selv og i bunn og grunn og sogar ikke opprettholder noen tro mer glødende enn den at den sterke er fri til å være svak, og rovfuglen er fri til å være lam: - derved vinner de jo til seg selv retten til å stille rovfuglen til regnskap for å være rovfugl... Når de undertykte, nedtråkkede, voldtatte, taler til seg selv fra ut fra avmaktens listige hevntørst: "la oss være annerledes enn de onde, nemlig gode! Og god er enhver som ikke øver vold, som ikke sårer noen, som ikke angriper, som ikke gjengjelder, som overlater hevnen til Gud, som holder seg i det skjulte slik som oss, som går av veien for alt ondt og i det hele tatt forlanger lite av livet, slik som oss, de tålmodige, ydmyke, rettferdige" - da betyr dette, når det lyttes til kjølig og uten tilhørende forutinntatthet, egentlig ikke mer enn: "vi svake er nå engang svake; det er godt hvis vi ikke gjør noe som vi ikke er sterke nok til". Men denne bitre erkjennelse av situasjonen, denne klokskap av laveste rang, som selv insekter har (som gjerne spiller døde for ikke å gjøre "for mye", når en fare truer), har takket være avmaktens falskmynteri og selvbedrag kledd seg i de avventende klærne til den forsakende stillhets prakt. Akkurat som om den svakes svakhet var en frivillig handling, noe villet, noe valgt, en gjerning, en fortjeneste, men dette er den svakes vesen, hans væremåte, hele hans eneste, uunngåelige virkelighet som han er uløselig knyttet til. Denne typen mennesker er nødt til å ha troen på det indifferente valgfrie "subjekt" ut fra et selvoppholdelsesinstinkt, et selvdyrkingsinstinkt, som enhver løgn vanligvis tilber seg selv ut fra. Subjektet (eller sjelensom vi vanligvis sier,) har kanskje derfor hittil på jorden vært den beste trossetning, fordi den gjør det mulig å utlegge for flertallet av de dødelige, de svake og de undertykte av enhver type, dette sublimerte selvbedrag, at man forklarer svakheten selv som frihet, at man utlegger at det at de er slik og sånn, er deres fortjeneste.

    Er det noen som ønsker å se bakenfor og under hemmeligheten om hvordan man på jorden fabrikerer idealer? Hvem tør det?... Godt! Her er et åpent innblikk i disse dunkle verksteder. Men vent nå litt, herr freidighet og vågehals: Ditt øye må første venne seg til dette falske skiftende lys... Slik! Nok! Nå kan du snakke! Hva foregår der nede? Fortell høyt hva du ser, du med den farligste nysgjerrighet - når er jeg den som hører på. -
    -Jeg ser ingenting, men hører desto mer. Det er en forsiktig, lumsk, svak mumling og hvisking fra alle hjørner og kroker. For meg ser det ut til at man lyver; en sukkersøt overbærenhet kleber fast til enhver lyd. Svakheten skal lyves om til fortjeneste, det er ingen tvil - det står slik til, som du sa." -
    - Videre!
    -"og avmakt som ikke gjengjelder, blir til "godhet"; den engstelige nedrighet til "ydmykhet"; underkastelsen under dem man hater, til "lydighet" (nemlig mot en som man sier at befaler denne underkastelsen, - de kaller ham Gud). Den svakes manglende pågåenhet, selve den feigheten som han er så rik på, hans tilværelse ved døren, hans uunngåelige forpliktelse til å vente, kalles her med gode navn, som 'tålmodighet', det kalles vel også dyden selv; at det-å-ikke-kunne-hevne-seg betyr det-å-ikke-ville-hevne seg, kanskje til og med tilgivelse ('for de vet ikke hva de gjør, - bare vi vet hva de gjør!). Man snakker også om 'kjærligheten til sine fiender' og svetter ved det."
    - Videre!
    - "De har det elendig, det er ingen tvil om det, alle disse mumlerne og krok-falskmyntnerne, selv om de holder varmen ved å krype pent sammen hos hverandre - men de forteller meg at deres elendighet er en utvelgelse og en utmerkelse fra Gud. Man pryler de hundene man elsker mest, kanskje er denne elendigheten en forberedelse, en prøvelse, en skolering. Kanskje er det enda mer - noe som blir utlignet og tilbakebetalt med uhyre store renter i gull, nei! tilbakebetalt i lykke. Det kaller de 'saligheten'."
    - Videre!
    -"Nå lar de meg få vite at de ikke bare er bedre enn de mektige, jordens herrer, som de må spyttslikke (ikke av frykt, slett ikke av frykt! Men fordi Gud har påbudt å ære all øvrighet) - at de ikke bare er bedre, men også 'har det bedre', i alle fall en gang vil få det bedre. Men nok! Nok! Jeg holder det ikke ut lenger. Dårlig luft! Dårlig luft! Disse verkstedene der man fabrikerer idealer - jeg synes at de stinker av uttalt løgn."
    - Nei! Vent et øyeblikk! Du har enda ikke sagt noe om mesterstykket til disse svartekunsterne, som framstiller hvithet, melk og uskyld fra enhver svarthet. Har du ikke lagt merke til hva som er deres mest fullkommenhet raffinement, deres dristigste, fineste, mest åndelige, mest løgnaktige artistgrep? Pass på! Disse kjellerdyr fulle av hevn og hat - hva gjør de nettopp ut av hevnen og hatet? Hørte du disse ordene? Ville du ant, hvis du bare hadde stolt på ordene deres, at du utelukkende er blant ressentimentsmennesker?...
    -"Jeg forstår, jeg åpner igjen ørene (akk! akk! akk! og lukker igjen nesen). Først nå hører jeg det de allerede har sagt så mange ganger: 'Vi gode - vi er de rettferdige' - det de forlanger, kaller de ikke gjengjeldelse, men 'rettferdighetens triumf'; det de hater, det er ikke deres fiender, nei! de hater 'uretten', 'gudløsheten'; det de tror og håper, er håpet om hevn, den søte hevnens beruselse ('søtere enn honning' kaller Homer den), men 'Guds seier, den rettferdige Guds seier over de gudløse'; det som blir igjen for dem til å elske på jorden, er ikke deres brødre i hatet, men deres 'brødre i kjærligheten', som de sier, alle de gode og rettferdige på jorden."
    - Og hvordan benevner de det som tjener som trøst mot alle lidelser på jorden - deres fantasibilde av den framtidige salighet som er tatt på forhånd?
    "Hva? Hører jeg riktig? De kaller det 'dommedag'; ankomsten av deres rike, 'Guds rike' - men i mellomtiden lever de 'i troen', 'i kjærligheten', 'i håpet'."
    -Nok! Nok!

I troen på hva da? I kjærligheten til hva? I håpet på hva? - Disse svake - en eller annen gang ønsker nemlig også de en gang å være de sterke, det er ingen tvil, en eller annen gang skal også deres "rike" komme - "Guds rike" heter det rett og slett hos dem, som sagt; man er jo på alle måter så ydmyk! For å kunne oppleve det, er man nødt til å leve lenge, ut over døden, - ja man er nødt til å ha et evig liv, for at man også kan holde seg evig skadesløs i "Guds rike" for dette jordelivet "i troen, i kjærligheten, i håpet". Skadesløs for hva? På hvilken måte?... Dante har, slik det ser ut for meg, tatt grundig feil, når han med skrekkinngytende dyktighet setter denne innskriften over døren til sitt helvete: "Den evige kjærlighet skapte også meg": - over døren til det kristelige paradis og dets "evige salighet" burde det med større rett stått "det evige hat skapte også meg" - hvis en sannhet burde stå over døren til en løgn! For hva er dette paradisets salighet?... Vi ville snart ha gjettet det; men det er bedre at det blir bevitnet av en autoritet som ikke er til å undervurdere i slike ting, nemlig Thomas Aquinas, den store lærer og helgen. "Beati in regno coelesti" sier han søtt som et lam, "videbunt poenas damnatorum, ut beatitudo illis magis complaceat." Eller ønsker man å høre det i en sterkere toneart, fra munnen til en triumferende kirkefader, som frarådet sine kristne de grusomme vellystighetene til de offentlige skuespillene - hvorfor det? "Troen byr oss jo mye mer - sier han, i De spectaculis, kap. 29ff. - mye sterkere; takket være forløsningen blir vi jo budt ganske andre gleder; i stedet for atletene har vi våre martyrer; vil vi ha blod, nå, så har vi Kristi blod... Men hva venter oss først på dagen for hans gjenkomst, hans seier!" - og nå fortsetter han, den henrykkede visjonær: "At enim supersunt alia spectacula, ille ultimus et perpetuus judicii dies, ille nationibus insperatus, ille derisus, cum tanta saeculi vetustas et tot ejus nativitates uni igne haurientur. Quae tunc spectaculi latitudo! Quid admirer! Quid rideam! Ubi gaudeaum! Ubi exultem, spectans, tot et tantos reges, qui in coelum recepti nuntiabantur, cum ipso Jove et ipsi suis testibus in imis tenebris congemescentes! Item praesides (provinsialstattholderne) persecutores domini nominis saevioribus quam ipsi flammis saevierunt insultantibus contra Christianos liquesentes! Quos praeterea sapientes illos philosofos coram discipulis suis una conflagrantibus erubescentes, quibus nihil ad deam pertinere suadebant, quibus animas aut nullas aut non in pristina corpora redituras affirmabant! Etiam poëtas non ad Rhadamanti nec ad Minois, sed ad inopinati Christi tribunal palpitantes! Tunc magis tragoedi audienti, magis scilicet vocales (bedre å bruke stemmen til å skrike desto høyere) in sua propria calamitate; tunc histriones cognoscendi, solutores multo per ignem; tunc spectandus auriga in flammea rota totus rubens, tunc xystici contemplandi non in gymnasiis, sed in igne jaculati, nisi quod ne tunc quidem illos velim vivos, ut qui malim ad eos potius conspectum insatiatibilem conferre, qui in dominum desaevirunt. 'Hic est ille, dicam, fabri aut quaestuariae filius (som alt det følgende viser, mener Tertullian heretter jødene, særlig denne betegnelsen på Jesu mor, som er hentet fra Talmud), sabbati destructor, Samarites et daemonium habens. Hic est, quem a Juda redemistis, hic est ille arundine et colaphis diverberatus, sputamentis dedecoratus, felle et aceto potatus. His est, quem clam discentes subripuerunt, ut resurrexisse dicatur vel hortulanus detraxit, ne lactucae suae frequentia commeantium leaderentur.' Ut talia spectes, ut talibus exultes, quuis tibi praetor aut consul aut quaestor aut sacerdos de sua liberalitate praestabit? Et tamen haec jam habemus quodammodo per fidem spiritu imaginante repraesentata. Ceterum qualia illa sunt, quae nec oculus vidit nec auris audivit nec in cor hominis ascenderunt? (1. Kor. 2,9.) Credo circo et utraque cavea (av første og fjerde rang, eller, ifølge andre, komiske og tragiske scener) et omni stadio gratiora." - Per fidem: Slik står det skrevet.

La oss avslutte. De to verdimotsetningene "godt og dårlig", "godt og ondt" har utkjempet en fryktelig, årtusenlang kamp på jorden; selv om det er sikkert at den andre verdien lenge har hatt overtaket, mangler det likevel fortsatt enda ikke på steder der kampen uavgjort utkjempes videre. Man kunne til og med si at kampen iblant er trukket opp på et høyere plan, og dermed blitt stadig dypere, mer åndelig: slik at det i dag kanskje ikke finnes noe mer avgjørende kjennetegn på den åndelige naturs "høyere natur",enn å være i høyeste grad konfliktfylt og virkelig fortsatt en kampplass for denne motsetningen. Symbolet for denne kampen, skrevet med skrifttegn som fram til nå har forblitt leselige gjennom hele menneskenes historie, heter "Roma mot Judea, Judea mot Roma": inntil nå har det ikke vært noen større begivenhet enn denne kampen, denne spørsmålsstillingen, denne dødsfiendtlige motsetningen. Roma følte i jøden noe slikt som en motsatt natur, som et antipodisk monster; i Roma gikk jøden for "beviselig å hate hele menneskeheten": og med rette, i den grad man har rett til å knytte menneskehetens sunnhet og framtid til de aristokratiske verdiers, den romerske verdens, ubetingede herredømme. Hvilke følelser har på den andre siden jødene hatt overfor Roma? Man får dette fra tusen tegn, men det er tilstrekkelig enda en gang å glede seg over Johannes åpenbaring, denne mest kaotiske av alle skrevne utbrudd som hevnen har på samvittigheten. (Man skal ikke undervurdere den dype logikk i det kristelige instinkt, som nettopp har tilegnet denne hatboken til kjærlighetens disippel, den samme som man ga opphavsretten til det forelsket-svermeriske evangeliet - : I dette gjemmer det seg et stykke sannhet, uansett hvor mye litterært falskmyntneri denne hensikten måtte ha gjort nødvendig.) Romerne var jo de sterke og fornemme, sterkere og fornemmere enn noen på jorden tidligere hadde vært, selv noen hadde drømt om; enhver overlevning, enhver innskrift fra dem henrykker, forutsatt at man forstår hva som er skrevet. Jødene var på den andre siden ressentimentets prestelige folk par excellence, som eide en enestående folkelig-moralsk genialitet: det er nok å sammenligne jødene med de folkeslag som er beslektet i sin begavelse, slik som kineserne eller tyskerne, for å kjenne etter hva som er av første og femte klasse. Hvem av dem har foreløpig vunnet, Roma eller Judea? Men det er jo ingen tvil: man kan bare tenke over hvem man i dag bøyer seg for, selv i Roma, som for innbegrepet av de aller høyeste verdiene - og ikke bare i Roma, men nesten over halve jorden, overalt hvor bare mennesket er blitt temmet eller kommer til å temmes - , man bøyer seg som kjent for tre jøder, og en jødinne (for Jesus fra Nasaret, fiskeren Peter, teppeknytteren Paulus, og mor til den førstnevnte Jesus, kalt Maria). Dette er svært merkverdig: Roma er uten enhver tvil underlegen. Riktignok fant det sted i renessansen en glitrende-nifs gjenoppvekking av det klassiske ideal, den fornemmeste verdivurdering av alle ting: Roma selv beveget seg som en oppvåknet skinndød under trykket av det nye judaiserte Roma som var bygd oppå, som forestilte en økumenisk synagoge og kaltes "kirke": men straks triumferte Judea igjen, takket være denne grunnleggende folkelige (tyske og engelske) ressentimentsbevegelse, som man kaller reformasjonen, medregnet det som måtte følge av denne, gjenreisningen av kirken, gjenreisningen fra den gamle gravstillhet i det klassiske Roma. I en enda mer avgjørende og dypere forstand enn da seiret Judea enda en gang over det klassiske ideal i den franske revolusjon: den siste politiske fornemhet som fantes i Europa, i det syttende og attende franske århundre, brøt sammen under de folkelige ressentimentsinstinker - det har aldri vært hørt en større jubel, en mer larmende begeistring på jorden! Riktignok hendte midt oppi dette det mest uhyrlige, det mest uventede: Det antikke ideal selv trådte livaktig og med uhørt prakt fram for menneskehetens øye og sinn, - og enda en gang, sterkere, enklere, mer inntrengende enn noen gang klang, overfor ressentimentets gamle løgnaktige parole om de flestes forrang, overfor viljen til fornedring, til utjevning, til menneskehetens nedgang og solefall, den fruktbare og henrykkende motparolen om forrang for de færreste! Som et siste fingerpek i den andre retningen kom Napoleon til syne, dette enestående og sistfødte menneske som har eksistert, og i ham det legemliggjorte problem om det fornemme ideal i seg selv - man bør tenke godt over hvilket problem dette er: Napoleon, denne syntese av umenneske og overmenneske...

- Var det da over? Ble dermed denne største av alle idealmotsetninger henlagt for alle tider? Eller bare utsatt, utsatt lenge?... Skulle det ikke en gang måtte finnes en enda mye frykteligere, mye bedre forberedt oppflamming av den gamle brannen? Desto mer: Ville det ikke nettopp være det man av alle krefter skulle ønske? selv skulle ville? selv skulle kreve?... Den som, slik som mine lesere gjør, på dette stedet begynner å tenke etter, å tenke videre, han vil neppe komme raskt til slutten, - det er grunn nok for meg selv til å avslutte, forutsatt at det for lengst til fulle er klart hva jeg vil, hva jeg nettopp vil med den farlige parolen som er skrevet på kroppen i min siste bok: "Hinsides godt og ondt"... Dette betyr i det minste ikke "Hinsides godt og dårlig". - -

ANMERKNING

    Jeg benytter den anledningen denne avhandlingen gir meg, til å uttrykke et ønske offentlig og formelt, et ønske som jeg tidligere bare har hatt anledning til å ytre leilighetsvis i samtale med lærde mennesker: nemlig at ett eller annet filosofisk fakultet, gjennom en rekke akademiske prisoppgaver, kunne gjøre seg fortjent til å fremme moralhistoriske studier: - kanskje tjener denne boken til å gi en kraftig tilskyndelse nettopp i den retningen. Med tanke på en slik mulighet kan det neste spørsmålet foreslås stilt: det fortjener i i like høy grad filologenes og historikernes oppmerksomhet som oppmerksomheten til dem som egentlig har filosofi som yrke:
       "Hvilke tegn tilbyr språkvitenskapen, spesielt den etymologiske forsking, om de moralske begrepers utviklingshistorie?"
   - På den andre siden er det riktignok like nødvendig å få fysiologene og medisinerne til å ta del i dette problemet (om verdien av verdivurderingene fram til nå): hvorved det må overlates til fagfilosofene også i dette tilfelle å være fortalere og formidlere, etter at det er lyktes dem fullstendig å bringe det opprinnelig så skjøre, så mistrøstige forholdet mellom filosofi, fysiologi og medisin inn i den vennligste og mest fruktbare utveksling. I virkeligheten trenger alle påbud, alle "du skal", som historien eller den etnologiske forsking kjenner til, særlig en fysiologiske belysning og fortolking, i alle fall mer enn en psykologisk; alle venter i like høy grad på kritikken fra den medisinske vitenskaps side. Spørsmålet: hva er dette påbud eller denne "moral" verd? vil bli stilt under de forskjelligste perspektiver: man kan spesielt ikke dele opp spørsmålet "verdi for hva? fint nok. For eksempel, noe som åpenbart har verdi for å oppnå en rases lengst mulige overlevelsesevne (eller for å heve dens tilpasningsevne til til et bestemt klima eller for å oppnå et høyest mulig antall), ville ikke ha den samme verdi hvis det handlet om å utvikle en sterkere type. De flestes vel og de færrestes vel er motstående verdisiktepunkter: vi vil overlate til de engelske biologers naivitet å holde det første for det eneste høyverdige i seg selv... Alle vitenskaper må nå forberede filosofens framtidsoppgave: denne oppgaven forstått slik at filosofen skal løse verdiens problem, at han skal bestemme verdienes rangordning. -

ANNEN AVHANDLING

"SKYLD", "DÅRLIG SAMVITTIGHET" OG BESLEKTEDE TEMAER

Å ale opp et dyr som kan avgi et løfte - er ikke nettopp dette selve den paradoksale oppgaven naturen har gitt seg selv med henblikk på mennesket, er ikke nettopp dette det egentlige problemet om mennesket? ... At dette problemet til en høy grad er løst, må framstå som enda mer overraskende for den som til fulle vet å verdsette den motvirkende kraften, forglemmelsen. Forglemmelsen er ikke en ren vis inertia som de overfladiske tror, den er i større grad en aktiv, i strengeste forstand positiv bremsende kraft. Den bevirker at det som vi bare opplever, erfarer og tar inn, i fordøyelsen (man kunne kalt det "forsjelelsen") forblir like ubevisst som hele den tusenfoldige prosessen som skjer med vår legemlige ernæring, den såkalte "inkorporering". Bevissthetens dører og vinduer lukker seg midlertidig, for ikke å bli utslitt av den larm og kamp som vår underverden av tjenestevillige organer for- og motarbeider hverandre med. Med litt stillhet, litt tabula rasa, blir det igjen plass til noe nytt i bevisstheten, framfor alt for de fornemmere funksjoner og funksjonærer, for styring, forutseenhet, forutbestemmelse (for vår organisme er oligarkisk innrettet). Dette er, som nevnt, nytten av den aktive forglemmelsen, liksom en dørvokterske, en opprettholderske av den sjelelige orden, ro og etikette. Man ser straks i hvilken grad det ikke kunne finnes noen lykke, noen glede, noe håp, noen stolthet, noen nåtid uten evnen til å glemme. Mennesket, der dette hemmingsapparatet er skadet og utsatt, ligner en dyspeptiker (og ikke bare ligner på) - det blir ikke "ferdig" med noe... Nettopp dette dyret som er nødt til å glemme, som nettopp har forglemmelsen som en kraft, som en form for tegn på sterk sunnhet, har nå trukket fram den motsatte evnen, en hukommelse, som glemsomheten i visse tilfeller blir uthengt ved hjelp av, - nemlig for de tilfellene der det skal avgis et løfte. Hukommelsen er altså på ingen både bare en passiv manglende evne til igjen å kunne komme fri fra de inntrykkene som en gang har festet seg, ikke bare en manglende fordøyelse av et ord som en gang er pantsatt, og som man enda ikke er ferdig med, men en aktiv vilje til ikke lenger å komme løs, en stadig fortsatt vilje til det som en gang ble villet, en egentlig hukommelse om viljen. Slik at mellom det opprinnelige "jeg vil" "jeg skal gjøre" og den egentlig utladningen av viljen, dens handling, kan man uten betenkelighet legge imellom en verden av nye fremmede ting og omstendigheter, selv viljesakten, uten at denne lange viljeskjeden brytes. Men hva forutsetter alt dette! Hvor mye må mennesket først ha lært om å skille nødvendige hendelser fra tilfeldige, å tenke kausalt, å se det fjerne som nåtidig og ta det med i betraktningen, med sikkerhet å anslå hva som er hensikt og hva som er middel til å nå hensikten, overhodet å kunne regne, å beregne, for gjennom dette å kunne bestemme over framtida! I hvilken grad må mennesket først ha blitt beregnelig, regelmessig, nødvendig, blitt et selv for sin egen forestilling, for endelig å kunne gå god for seg selv som framtid,slik en som avgir et løfte, gjør!

Nettopp det er den lange historien om opprinnelsen til ansvarligheten. Som vi nå har forstått, Innebærer den oppgaven å ale opp et dyr som kan love noe, betingelse og forberedelse til den nærmere oppgaven, først å gjøre mennesket til en viss grad nødvendig, ensformig, likt blant likemenn, regelmessig og følgelig beregnelig. Det uhyre arbeidet med dette, som jeg har kalt "sedenes sedelighet" - menneskets egentlige arbeid med seg selv i det meste av menneskeslektens tid, hele dets forhistoriske arbeid, har derved sin hensikt, sin store rettferdiggjørelse, hvor mye dette arbeidet enn også innebærer av hardhet, tyranni, sløvhet og idioti: Mennesket ble ved hjelp av sedenes sedelighet og den sosiale tvangstrøye virkelig gjort beregnelig. Hvis vi derimot plasserer oss mot slutten av denne uhyre prosessen, der hvor treet endelig viser sine frukter, der hvor samfunnet og sedenes sedelighet endelig bringes fram i dagen, det som fruktene bare var middelet til: Da finner vi som den modneste frukten på dets tre det suverene individ, som bare ligner seg selv, som igjen er kommet løs fra sedenes sedelighet, det autonome oversedelige individ (for "autonom" og "sedelig" utelukker hverandre), kort sagt menneskets egen, uavhengige, langvarige vilje, som kan gi løfter - og i mennesket en stolt bevissthet som dirrer i alle muskler, om hva som endelig er oppnådd der og blitt legemliggjort i mennesket, en egentlig makt- og frihetsbevissthet, overhodet en følelse av menneskelig fullkommenhet. Han som er blitt fri, som virkelig kan avgi løfter, denne herre av den frie vilje, denne suverene hersker - hvordan skulle han ikke vite hvilken overlegenhet han dermed på forhånd har overfor alt som ikke lover og tør å gå god for seg selv for seg selv, hvor mye tillit, hvor mye frykt, hvor mye ærefrykt han vekker - han "fortjener" alle tre - . Og hvordan skulle han ikke vite hvordan han, med dette herredømmet over seg, med nødvendighet har fått i hånden også herredømmet over omstendighetene, over naturen og alle viljessvake og upålitelige skapninger? Det "frie" menneske, innehaveren av en vilje som har vært ubøyelig i lang tid, har også i denne besittelsen sitt verdimål: når han ser på de andre ut fra seg selv, ærer eller forakter han dem; og like nødvendig som at han ærer de som ligner ham, de sterke og pålitelige (de som kan gi løfter), - altså enhver som lover som en suveren hersker, vanskelig, sjeldent, langsomt, som ikke sløser med sin tillit, som gir en utmerkelse når han stoler på, som gir sitt ord som noe man kan stole på, fordi han vet at han er sterk nok til å holde det, også overfor uhell, selv "overfor skjebnen"- : like nødvendig vil han holde sine spark i beredskap for de vansmektende løshundene, som lover uten å kunne det, og holde sin stokk i beredskap for løgneren som bryter sitt ord i det øyeblikket han har det i sin munn. Den stolte vissheten om ansvarlighetens spesielle privilegium, bevisstheten om denne sjeldne friheten, denne makt over seg selv og skjebnen, har sunket ned i hans innerste vesen og er blitt til instinkt, til dominerende instinkt: - hva skal han kalle dette dominerende instinktet, forutsatt at det er nødvendig å ha et ord for det? Men det er ingen tvil: dette suverene menneske kaller det sin samvittighet...

Menneskets samvittighet?... Man kan på forhånd gjette seg til at begrepet "samvittighet", som vi her møter i sin høyeste, nesten forvirrende form, allerede har bak seg en lang historie og form-forvandling. For å kunne gå god for seg selv, og med stolthet, også kunne si ja til seg selv - det er som sagt, en moden frukt, men også en sen frukt: hvor lenge måtte denne frukten henge bitter og sur på treet! Og i enda lenger tid kunne man ikke få øye på en slik frukt - ingen hadde kunne love den, selv om alt var forberedt på treet og allerede var i vekst! - "Hvordan lager man en hukommelse i menneske-dyret? Hvordan innprenter man noe i denne delvis forstumpede, delvis tankeløse øyeblikks-forstanden, denne legemliggjorte glemsomhet, slik at de blir værende?" ...Dette urgamle problemet blir, som man kan tenke seg, ikke løst med fine svar og midler; kanskje er intet frykteligere og uhyggeligere i hele menneskets forhistorie enn dets mnemoteknikk. "Man brenner noe inn for at det skal bli værende i hukommelsen: bare det som ikke opphører å gjøre vondt, forblir i "hukommelsen" - det er en hovedpåstand fra den aller eldste (dessverre også aller lengst varende) psykologi på jorden. Man kunne til og med si at overalt hvor det i dag finnes høytid, alvor, hemmelighet, mørke farger i menneskets og folkets liv, hvor det finnes noe som er ettervirkninger av den redselen som det overalt på jorden til nå er gitt løfter, pant, lovprising på grunnlag av: fortida, den lengste, dypeste, mest forherdede fortida, puster på oss og veller opp i oss når vi blir "alvorlige". Det har aldri skjedd uten blod, smerte, offer, når mennesket fant det nødvendig å lage seg en erindring; de mest uhyggelige offer og pant (som også ofring av den førstefødte tilhører), de meste frastøtende lemlestelser (for eksempel kastraksjonene), de mest grusomme ritualformer i alle religiøse kulter (og alle religioner er i sin dypeste grunn systemer av grusomhet) - alt dette har sin opprinnelse i det instinktet som i smerten fant mnemoteknikkens mektigste hjelpemiddel. I en viss forstand hører all askese hit: noen ideer skal gjøres uerstattelige, alltid tilstedeværende, uforglemmelige, "fikse", med det formål å hypnotisere hele det nervøse og intellektuelle system gjennom disse "fikse ideene" - og de asketiske prosedyrer og livsformer er midler til å fristille disse ideene fra konkurransen med alle andre ideer, for å gjøre dem "uforglemmelige". Jo dårligere menneskeheten har vært "til å huske", desto desto frykteligere er alltid den bruk som gjøres av disse ideene; strengheten i straffedommer gir særlig en målestokk for dette, hvor mye anstrengelse som er gjort for å vinne over glemsomheten og gjøre visse av de primitive fordringene til disse affektenes og begjærets øyeblikks-slavers sosiale samliv nærværende. Vi tyskere betrakter oss med sikkerhet ikke som et spesielt grusomt og hardhjertet folk, enda mindre som spesielt lettsindige eller at vi lever i nuet; men se bare på våre gamle straffeforordninger, for å se hvilke anstrengelser som ligger bak det å framtvinge "et folk av tenkere" (det vil si: Det folket i Europa, der man fortsatt finner mest av tillit, alvor, smakløshet og saklighet, og som med alle disse egenskapene har et krav på å tukte Europas alle slag mandariner. Disse tyskere har med fryktelige midler laget seg en erindring, for å gjøre seg til herre over sitt pøbelaktige grunninstinkt og sin brutale plumphet: man kan bare tenke på de gamle, tyske straffer, for eksempel på steiningen (- allerede eventyret lar møllesteinen falle i hodet på den skyldige), steile og hjul (det tyske genis mest særegne og spesielle oppfinnelse i straffens rike!), pålekasting, isønderrivingen eller nedtramping av hester ("kvarteringen"), kokingen av forbrytere i olje eller vin (fortsatt i det fjortende og femtende århundre), den kjære flåingen ("skjære remmer av huden"), skjæring av kjøtt ut av brystet; vel også at man smurte forbryteren inn med honning og overlot ham til fluene i brennende sol. Ved hjelp av slike bilder og tidligere hendelser beholdt man til slutt fem, seks "jeg vil ikke" i erindringen, som man har gitt sitt løfte til for å leve under samfunnets fordeler, - og faktisk! ved hjelp av denne form for erindring kom man endelig "til fornuft"! - Akk, fornuften, alvoret, herredømmet over affektene, denne ganske dystre ting som kalles ettertanke, alle disse menneskelige fortrinn og praktstykker: hvor dyrt har de tatt seg betalt! hvor mye blod og gru ligger på bunnen av alle "gode ting"!...

Men hvordan er da denne andre "dystre ting", skyldbevisstheten, hele den "dårlige samvittigheten", kommet inn i verden? - Og dermed vender vi igjen tilbake til våre moralske genealoger. Sagt igjen - eller har jeg slett ikke sagt det enda? - de duger ikke til noe. Det å holde seg bare til sin egen "moderne" erfaring over en viss tid; ingen kunnskap, ingen vilje til kunnskap om det som har vært; enda mindre et historisk instinkt, nettopp her hvor en "alternativ historie" er nødvendig - og likevel drive moralhistorie: det må rimeligvis ende med resultater som ikke engang står i det skjøreste forhold til sannheten. Har disse som har drevet moralhistorie til nå, vært helt fjerne fra å ha kunnet drømme om at for eksempel dette moralske begrepet "skyld" har sin opprinnelse i det svært materielle "gjeld"? Eller at straffen har utviklet seg til en hevn, fullstendig avsondret fra enhver forutsetning om viljens frihet eller ufrihet? - og dette til den grad at det desto mer trenges et høyere trinn av menneskeliggjøring, for at dyret "menneske" skal begynne å sondre mellom "med hensikt", "uaktsomt", "tilfeldig", "tilregnelig" og deres motsetninger, og ta hensyn til disse ved utmåling av straffen. Denne tanken, som nå synes så rimelig, så tilsynelatende naturlig, så uunngåelig, som nettopp har framstått som forklaring på hvordan rettferdighetsfølelsen i det hele tatt har oppstått på jorden, og som har måttet holde fast ved at "forbryteren fortjener straff, fordi han hadde kunnet handle annerledes", er faktisk en spesielt sent oppkommet, ja forfinet form for menneskelig dom og konklusjon; den som anser dette som en opprinnelig tanke, forgriper seg med grove fingre mot den eldste menneskehetens psykologi. Gjennom det meste av menneskehetens historie er det ikke blitt straffet, fordi man holdt overtrederen ansvarlig for sin gjerning, altså ikke under den forutsetningen at den skyldige skulle straffes: - men heller, slik som foreldre fortsatt straffer sine barn, av sinne over en forvoldt skade, som slippes ut mot den som forvoldte skaden, - men dette sinnet blir holdt i tømme og modifisert gjennom den ideen at enhver skade har sitt likeverdige motstykke og virkelig kan bli avbetalt, til og med gjennom skadevolderens smerte. - Hvor har denne urgamle, dypt rotfestede, kanskje ikke lenger utryddelige, ideen fått sin makt fra, ideen om en likevekt mellom skade og smerte? Jeg har allerede røpet det: I kontraktsforholdet mellom kreditor og skyldner, som er så gammelt som rettssubjekter overhodet, og fra at det på sin side igjen viser tilbake på grunnformene for kjøp, salg, byttehandel, handel og vandel.

Det å gjenoppfriske disse kontraktsforholdene vekker først og fremst, slik det er å forvente etter de foregående bemerkningene om utgangspunktet, mange slags mistanke og motstand mot de eldste menneskene, som skapte eller tillot dem. Nettopp her blir det lovet; nettopp her handler det om å erindre den som lover; nettopp her, kan man mistenke, blir det et grunnlag for det harde, grusomme, pinlige. I kraft av en avtale med kreditoren for det tilfellet at betaling ikke skjer, pantsetter skyldneren, for å skjerpe tilliten til sitt løfte om tilbakebetaling, for å gi et pant på sitt løftes alvor og hellighet, for å innskjerpe overfor sin samvittighet tilbakebetalingen som plikt, forpliktelse, noe som han fortsatt "eier", som han fortsatt har makt over, for eksempel sin kropp eller sin kone eller sin frihet eller også sitt liv (eller, under visse religiøse forutsetninger, selv sin salighet, sin sjelefrelse, til og med sin gravfred: slik var det i Egypt, hvor skyldnerens lik heller ikke i graven fant ro for kreditoren, - og spesielt hadde denne roen noe for seg nettopp hos egypterne). Men særlig kunne kreditoren utsette skyldnerens kropp for all slag vanære og tortur, for eksempel skjære bort så mye av den som syntes rimelig ut fra størrelsen på gjelden: - og det fantes tidlig og og fra dette synspunkt også nøyaktige, dels fryktelig detaljerte takseringer, rettslige takseringer av de enkelte lemmer og kroppsdeler. Jeg anser det likefram som et framskritt, som bevis for den friere, romsligere, romerske rettsoppfatning, når Romas tolvtavlelov erklærte at det skulle være likegyldig hvor mye eller hvor lite kreditoren i et slikt tilfelles skar av "si plus minusve secuerunt, ne fraude esto". La oss bli klar over logikken i denne utligningsformen: den er fremmedartet nok. Ekvivalensen er dermed gitt, at i stedet for en fordel som direkte motsvarer skaden (altså i stedet for en utligning i penger, land, eiendom av ett eller annet slag) blir kreditoren tilbudt en form for tilfredsstillelse som tilbakebetaling og utligning, - den tilfredsstillelsen å la sin makt uten skrupler gå ut over en maktesløs, vellysten over "de faire le mal pour le plaisir de le faire", nytelsen i volden: nytelsen blir desto høyere verdsatt, jo dypere og lavere kreditoren står i samfunnsordenen, og kan lett synes ham som en kostelig munnfull, ja kan synes som en forsmak på en høyere rang. På grunn av "straffen" på skyldneren tar kreditoren del i en hersker-rett: Endelig oppnår han også den opphøyde følelsen av å kunne forakte og mishandle et vesen som "under-seg" - eller i det minste, i tilfelle den egentlige straffeforfølgelsen og straffullbyrdelsen er gått over på "øvrigheten", å se dette vesenet som foraktet og mishandlet. Utligningen består altså i en anvisning av og rett til grusomhet.

I denne sfæren, altså i obligasjonsretten, har den moralske begrepsverdenen "skyld", "samvittighet", "plikt", "pliktens hellighet" sitt arnested - dens opprinnelse er, som opprinnelsen til alt stort på jorden, grundig og lenge blitt bestenket med blod. Og kunne man ikke tilføye til dette, at denne verdenen i grunnen aldri helt har mistet en viss lukt av blod og lidelse? (selv ikke hos gamle Kant: Det kategoriske imperativ lukter av grusomhet...) Nettopp her er denne fryktelige og kanskje uløselige sammenheklingen av idéene "skyld og lidelse" først foretatt. For å stille spørsmålet enda en gang: i hvilken grad kan lidelse være en utligning av "gjeld"? Forsåvidt som det å skape lidelse i høyeste grad gjorde godt, forsåvidt som den beskadigede byttet den ulempen som var blitt ham til del, iberegnet ubehaget ved ulempen, med en overordentlig motnytelse: Det å skape lidelse, - en egentlig fest, og dette verdsattes, som sagt, høyere desto mer den motsa kreditorens rang og sosiale stilling. Dette sagt som en formodning, for slike underjordiske ting er vanskelige å se på overflaten, bortsett fra at det er pinlig; og den som her plumpt kaster begrepet "hevn" inn i dette, har tildekket eller formørket innsikten mer enn å ha opplyst den (- hevn fører selv tilbake til det samme problemet: "hvordan kan det å skape lidelse være en godtgjørelse?"). For meg ser det ut til at det ikke er forenlig med ømskinnetheten og enda mer tartufferiet hos tamme husdyr (det vil si moderne mennesker, det vil si oss), fullstendig å forestille seg i hvilken grad grusomheten utgjorde festgleden for de eldste mennesker, ja innblandet som som ingrediens i nesten alle deres gleder; på den andre siden hvor naivt og hvor uskyldig deres trang til grusomhet opptrer, hvor grunnleggende nettopp den "uinteresserte ondskap" (eller, for å si med Spinoza: sympatia malevolens) blir ansett av dem som en normal egenskap ved mennesket - : og dermed som noe som samvittigheten sier et hjertelig ja til! For et dypere blikk ville det kanskje fortsatt i dag være nok å legge merke til av denne menneskets eldste og mest grunnleggende festglede; i "Jenseits von Gut und Böse", s. 632ff. (og enda tidligere i "Morgenröte", s. 22, 67ff., 95ff.) har jeg forsiktig pekt på den stadig voksende åndeliggjøring og "gudeliggjøring" av den grusomheten som gjennomsyrer hele den høyere kulturs historie (og i en viss forstand nettopp utgjør denne). I alle fall er det ikke så lenge siden at man ikke kunne forestille seg fyrstelige feiringer og folkefester i den store stil uten henrettelser, tortureringer eller et kjetterbål, likelededes ingen fornem husholdning uten vesener som man uten videre kunne utsette for sin ondskap og grusomme plaging (- man husker Don Quixote ved hertuginnens hoff: vi leser i dag hele Don Quixote med en bitter smak på tungen, nesten som tortur, og blir da fremmede og uforståelige for forfatteren og hans samtid - de leste ham med den aller beste samvittighet som den morsomste bok, de lo seg nesten i hjel av ham). Det å se lidelse gjør godt, det å skape lidelse gjør enda bedre - det er en barsk setning, men en gammel, mektig, menneskelig - alt for menneskelig - hovedsetning, som forøvrig også apene kunne skrive under på: for man forteller at med tanke på bisarre grusomheter, er de i rikelig grad menneskenes lærere og "forspillere". Uten grusomhet ingen fest: slik er lærdommen fra menneskets eldste og lengste historie - og også ved straffen er det så mye festlig. -

- Med disse tankene er jeg, i parentes bemerket, slett ikke villig til å være våre pessimister behjelpelig med å skaffe vann til deres misfornøyde og knirkende livstretthetens møller; tvert imot skal det uttrykkelig bevitnes at den gangen da menneskeheten enda ikke skjemtes over sin grusomhet, var livet på jorden lystigere enn nå når det finnes pessimister. Jo mer mennesket har skammet seg over seg selv, desto mørkere har himmelen blitt. Det trette pessimistiske blikk, mistroen til livets gåte, det iskalde Nei fra livets kvalme - dette er ikke gjenskinnet av menneskeslektens ondeste tidsaldre: de trer desto mer først fram i dagslyset som de sumpplantene de er, når den sumpen de hører til er der, - jeg mener den sykelige tendensen til å svekke og moralisere, og som til slutt har klart å lære "menneskedyret" å skamme seg over alle sine instinkter. På veien til "engel" (for ikke å bruke et enda sterkere ord her) har mennesket dyrket fram den ødelagte magen og den belagte tungen som ikke bare gir ham avsky for dyrets glede og uskyld, men også har gjort livet selv usmakelig: - slik at han av og til står og holder seg for nesen foran seg selv og i likhet med pave Innocens den tredje, misbilligende lager en katalog over sine viderverdigheter ("uren unnfangelse, vemmelig ernæring i mors liv, dårligheten i det stoffet som mennesket har utviklet seg fra, avskyelig stank, utsondring av spytt, urin og avføring"). Nå som lidelsen alltid må marsjere opp som det første av argumentene mot tilværelsen, som dens verste spørsmålstegn, gjør man godt i å minnes den tiden da man bedømte dette omvendt, fordi man ikke kunne unnvære det å skape lidelse, og i dette så en trolldom av første rang, egentlig et lokkende agn til livet. Kanskje gjorde smerten den gang - til trøst for sarte sjeler - ikke så vondt som i dag; i det minste kan dette bli konkludert av en lege som har behandlet negre (disse som representanter for forhistoriske mennesker -) for alvorlige indre betennelser, slike som bringer selv den best organiserte europeer nesten til fortvilelse, - hos negre gjør de det ikke. (Kurven over den menneskelige smerteterskel ser i virkeligheten ut til å synke overordentlig og nesten plutselig, så snart man har bak seg de første titusener eller timillioner av høykultur; og jeg for min del tviler ikke på at holdt opp mot en smertefull natt hos en eneste hysterisk overklassefrue, vil ikke den samlede lidelse hos alle de dyr som til nå er blitt brukt til å besvare vitenskapelige spørsmål ved hjelp av kniven, ikke engang komme i betraktning.) Kanskje er det til og med lov å tillate den muligheten at heller ikke den nevnte lysten til grusomhet ikke egentlig behøver å være utdødd: den trenger bare, i forhold til at smerten i dag gjør mer vondt, en viss sublimering og subtilisering, den må nemlig opptre oversatt til det imaginære og det sjelelige og smykket med så lutter ufarlige navn at selv ikke den sarteste hykleriske samvittighet får noen mistanke til dem (den "tragiske medlidenhet" er et slikt navn; et annet er "les nostalgies de la croix"). Det som egentlig opprører ved lidelsen, er ikke lidelsen i seg selv, men lidelsens meningsløshet: men verken for den kristne, som i lidelsen har innprentet i seg et fullstendig hemmelig frelsesmaskineri, eller for det naive mennesket fra tidligere tider, som forsto å utlegge all lidelse med henblikk på tilskuer eller på den som skaper lidelse, fantes det overhodet en slik meningsløs lidelse. For at den skjulte, uoppdagede, vitneløse lidelsen kunne avskaffes fra verden og ærlig kunne benektes, var man den gangen nesten nødt til å finne opp guder og mellomvesener av alle høyder og dybder, kort sagt noe som også svever i det skjulte, som også ser i mørket og som ikke lett går glipp av et interessant smertefullt skuespill. Ved hjelp av slike oppfinnelser forsto nemlig livet seg den gangen på det kunststykket som det alltid har forstått seg på, å rettferdiggjøre seg selv, å rettferdiggjøre sin "ondskap"; nå trenges det kanskje i tillegg andre hjelpe-oppfinnelser (for eksempel livet som gåte, livet som erkjennelsesproblem). "Ethvert onde er berettiget, hvis det er oppbyggelig for en gud å betrakte det": slik lød fortidens følelseslogikk - og var det virkelig bare fortidens? Guder tenkt som venner av grusomme skuespill - hvor langt rekker denne urgamle forestillingen selv inn i vår europeiske menneskeliggjorthet! man kan få råd om dette fra Kalvin og Luther. Sikkert er det i alle fall at fortsatt grekerne ikke visste å tilby sine guder noen bedre garnityr til deres lykke, enn grusomhetens gleder. Med hvilke øyne, tror dere da at Homer lot sine guder titte ned på menneskenes skjebne? Hvilken annen hensikt hadde i grunnen trojanske kriger og lignende tragiske redsler? Man kan slett ikke tvile på det: de var ment som festspill for gudene: og, hvis dikteren i dette arter seg mer "gudelig" enn andre mennesker, vel også som festspill for dikterne... Slik tenkte senere også de greske moralfilosofer at Guds øyne så ned på den moralske kamp, på de dydiges heroisme og selvplaging: "Pliktens Herakles" var på en scene, han visste også at han var det; dyd uten vitner var for dette skuespillerfolk noe helt utenkelig. Skulle ikke den så dristige, så skjebnesvangre filosof-oppfinnelsen, som den gangen først ble laget for Europa, den om den "frie vilje", om menneskets absolutte spontanitet i det gode og det onde, framfor alt bli laget for å skaffe seg en rett til forestillingen om at gudenes interesse for menneskene, for den menneskelige dyd, aldri kunne bli uttømt? På denne jordens scene skulle det aldri mangle på virkelige nyheter, virkelig uhørte spenninger, forviklinger, katastrofer: En verden som var fullkomment deterministisk tenkt ville ha blitt oppnåelig for guder og følgelig etter kort tid også ha blitt trettende, - grunn nok for disse gudenes venner, filosofene, til å ikke kreve en slik deterministisk verden av sine guder! Hele den antikke menneskehet er full av fintfølende hensyn til "tilskueren", som en vesentlig offentlig, vesentlig iøyenfallende verden, som ikke kan tenke seg lykken uten skuespill og fester. - Og, som allerede er sagt, også ved den store straffen er det så mye festlig!...

Skyldfølelsen, den personlige forpliktelsen, for å gjenoppta gangen i vår undersøkelse, har, som vi så, sitt utspring i det eldste og mest opprinnelige personlige forholdet som har eksistert, i forholdet mellom kjøper og selger, kreditor og skyldner: her sto først person overfor person, her målte for første gang person seg med person. Man har enda ikke oppfunnet en så lav grad av sivilisasjon at ikke noe av dette forholdet er merkbart. Det å fastsette en pris, måle verdier, tenke ut ekvivalenter, bytte - det har i en slik grad opptatt menneskets aller første tenking, at det på en viss måte er selve tenkingen: ut fra dette er den eldste form for skarpsindighet blitt dyrket fram, det kunne antas at her ligger i alle fall den første ansats til menneskelig stolthet, dets følelse av forrang i forhold til andre kryp. Kanskje uttrykker fortsatt vårt ord "menneske" (manas) nettopp noe av denne selvfølelsen: mennesket betegnet seg som det vesenet som måler verdier, verdsetter og måler som "selve det vurderende dyret", Kjøp og salg, samt deres psykologiske tilbehør, er eldre enn selve begynnelsen på alle sosiale organisasjonsformer og forbund: fra den mest rudimentære form for personrett har den gryende følelse av bytting, tillit, skyld, rett, forpliktelse, erstatning, blitt overført til de groveste og mest opprinnelige fellesskaps-komplekser (i forhold til lignende komplekser), samtidig med vanen å sammenligne makt med makt, å måle, å beregne. Øyet var nå engang innstilt på dette perspektivet: og med denne plumpe konsekvensen, den som er spesiell for den eldre menneskehets tenking, som er vanskelig å bevege, men som går så ubøyelig videre i samme retning, nådde man snart fram til gjennom den store samstemhet at "alle ting har sin pris, alt kan betales for" - rettferdighetens eldste og mest naive moral-rettesnor, starten på all "godmodighet", all "rimelighet", all "god vilje", all "objektivitet" i verden. Rettferdighet på dette første trinn er den gode vilje blant omtrent like mektige til å avfinne seg med hverandre, komme til gjensidig "forståelse" med hverandre gjennom en "utligning" - og med hensyn til mindre mektige, å tvinge disse til en utligning seg imellom. -

Stadig målt med fortidens mål (den fortiden som for øvrig til alle tider er tilstede eller igjen blir mulig): slik står også samfunnet til sine enkeltmedlemmer i det samme viktige grunnforholdet: kreditorens forhold til sine skyldnere. Man lever i et samfunn, man nyter fordelene av et samfunn (å hvilke fordeler! i dag setter vi iblant for liten pris på det), man lever beskyttet, skånet, i fred og tillit, sorgløst med hensyn på visse skader og fiendtligheter, som mennesket utenfor, den "fredløse", er utsatt for - en tysker forstår hva elendighet (êlend) opprinnelig betyr - , hvordan man nettopp har pantsatt og forpliktet seg til samfunnet med hensyn til disse skadene og fiendtlighetene. Hva ville i motsatt fall ha skjedd? Samfunnet, den sviktede kreditor, vil ha seg betalt, så godt det kan, det må man regne med. Det handler her minst om den umiddelbare skaden skadevolderen har anstiftet: bortsett fra denne er forbryteren først og fremst en "bryter", en som bryter tillit og ord med helheten, med hensyn til alle goder og behageligheter med samfunnslivet, som han til da har hatt del i. Forbryteren er en skyldner som ikke bare unnlater å betale tilbake de fordeler og forskudd som er blitt ham til del, men sågar forgriper seg på sin kreditor; derfor mister han rimeligvis fra nå av alle disse godene og fordelene - han blir nå i tillegg minnet om hva disse godene medfører. Raseriet til den (skadde) kreditor, samfunnet, gir ham tilbake den ville og fuglefrie tilstanden som det tidligere har beskyttet ham fra: Det støter ham fra seg - og nå kan enhver type fiendtlighet utøses over ham. "Straffen" er på dette oppdragelsestrinnet ganske enkelt avbildningen, mimus, av den normale måten å forholde seg på til den forhatte, avvæpnede, nedslåtte fiende, som ikke bare har mistet enhver rett og beskyttelse, men også enhver nåde; altså krigsrettens og seiersfestens Vae victis! i all sin skånselsløshet og grusomhet; - fra denne blir det tydelig at krigen selv (iberegnet den krigerske offerkult) har framvist alle de former som straffen opptrer på gjennom historien.

Med økende makt anser ikke samfunnet den enkeltes forbrytelser lenger for å være så viktige, fordi disse ikke lenger på samme måte som tidligere regnes som farlige og revolusjonære for det bestående samfunn: Forbryteren blir ikke lenger "lyst fredløs" og utstøtt, det allmenne raseri tillates ikke lenger slik som tidligere å utøses tøylesløst over ham, - tvert imot blir forbryteren fra nå av forsiktig forsvart fra helhetens side og holdt i beskyttelse mot dette sinnet, særlig fra den som er beskadiget. Kompromisset med sinnet til den som forbrytelsen særlig er gått ut over; en anstrengelse for å lokalisere tilfellet og forebygge en enda større eller eventuell allmenn delaktighet og uro; forsøk på å finne likevekter og bilegge (die compositio) hele handelen; framfor alt den alltid bestemte opptredende vilje til å oppfatte enhver forgåelse på en eller annen måte som betalingsbar, altså, i det minste til en viss grad å isolere forbryteren og hans handling fra hverandre - det er de trekkene som blir stadig mer utpregede i den senere utviklingen av strafferetten. Hvis et samfunns makt og selvbevissthet vokser, så mildnes også alltid strafferetten; enhver svakhet i samfunnet og enhver dypere fare samfunnet utsettes for, bringer igjen disse hardere formene opp i lyset. "Kreditoren" blir alltid stadig mer menneskelig etter hvert som han er blitt rikere; til slutt blir det selve målet på hans rikdom hvor mye forulempelse han kan holde ut uten å lide under disse. Det ville ha vært en ikke utenkelig maktbevissthet hos samfunnet å unne seg den fornemste luksus det har tilgang til, - å la sine skadevoldere gå ustraffet. "Hva angår egentlig mine snyltedyr meg? kunne det da si. Måtte de leve og trives: det er jeg også sterk nok til!!"... Den rettferdigheten som startet med at "alt er betalingsbart, alt må betales", ender med å se gjennom fingrene og la de betalingsudyktige løpe, - den ender som alle gode ting på jorden, med å opphøye seg selv. - Denne selvopphøyelsen av rettferdigheten: Man vet hvilket vakkert navn den bruker om seg selv - nåde; den forblir selvsagt den mektigstes privilegium, eller enda bedre, hans overskridelse av retten.

Her kommer et avvisende ord mot nylig framvoksende forsøk på å søke opprinnelsen til rettferdigheten på en helt annen grunn, nemlig på ressentimentets grunn. Først skal det sies i øret på psykologene, forutsatt at de en gang skulle ha lyst til et nærmere studium av ressentimentet selv: Denne planten blomstrer nå best blant anarkister og antisemitter, forøvrig slik den alltid har blomstret, i det skjulte, som fiolen, bare med en annen duft. Og slik det samme med nødvendighet må frambringe det samme, så blir det ikke overraskende nettopp å se slike forsøk springe fram fra slike kretser, som stadig oftere finner sted - sammenlign ovenfor nr. 14 -, å hellige hevnen under navnet rettferdighet- som om rettferdighet i grunnen bare var en videreutvikling av en følelse av å være fornærmet - og at hevnen kunne bringe de reaktive affektene overhodet til ære, særlig i etterkant. Det siste vil jeg ta minst anstøt av: det synes meg sogar med hensyn til hele det biologiske problemet (med tanke på hvilket verdien av denne affekten til nå er blitt undervurdert) å være en fortjeneste. Det eneste jeg gjør oppmerksom på, er den omstendigheten at det er fra selve ressentimentets ånd at denne nye nyansen av vitenskapelig rimelighet (til fordel for hat, misunnelse, misgunst, sinne, fiendskap, hevn) vokser fram. Denne "vitenskapelige rimelighet " tar nemlig straks pause og og gir plass til aksentuering av dødelig fiendskap og forutinntatthet, så snart det handler om en annen gruppe affekter, som, synes det meg, er av en mye høyere biologisk verdi enn disse reaktive, og følgelig først riktig fortjente å bli vitenskapelig vurdert og oppvurdert: nemlig de egentlige aktive affekter, som herskesyke, havesyke og lignende. (E. Dühring, "Livets verdi"; "Kurs i filosofi"; i grunnen overalt.) Så mye om denne tendensen i det allmenne: men hva gjelder den ene setningen hos Dühring, at rettferdighetens hjem på jorden må søkes i den reaktive følelsen, så må man i sannhetens navn forholde ham den motsatte setningen med en skarp vending: den siste grunn som blir erobret av rettferdighetens ånd, er den reaktive følelses grunn! Hvis det virkelig forekommer at det rettferdige menneske forblir rettferdig sogar mot sine skadevoldere (og ikke bare kald, beregnende, fremmed, likegyldig: Å være rettferdig er alltid en positiv måte å forholde seg på), når selv trykket av personlig tap, forhånelse, forakt, ikke klarer å fordunkle den høye, klare, like dybt- som mildtseende objektiviteten til det rettferdige, det dømmende øye, så er det et stykke fullendelse og høyeste jordisk mesterskap - sågar noe som man her klokelig ikke forventer, noe man i alle fall ikke så lett skal tropå. Visst er det gjennomsnittlig at selv hos den mest rettskafne person er det en tilstrekkelig liten dose av angrep, ondskap, insinuasjon til å gi ham blod i øynene og å jage rimeligheten fra øynene hans. Det aktive, angripende, overgripende mennesket står alltid hundre skitt nærmere rettferdigheten enn det reaktive; det er nettopp for ham gjennom dette ikke nødvendig, på den måten som det reaktive mennesket gjør, må gjøre, å nedvurdere sitt objekt falskt og forutinntatt. I virkeligheten har dessuten det aggressive mennesket, som det sterkere, modigere, fornemmere, til alle tider også hatt det friere øye og den bedre samvittigheten på sin side: omvendt gjetter man straks hvem som i det hele tatt har den "dårlige samvittigheten" på samvittigheten, - ressentimentmennesket! Til sist kan man se seg om i historien: i hvilken sfære har så tidligere hele rettshåndhevelsen, også den egentlig trangen til rettferdighet på jorden, hørt hjemme? Kanskje i de reaktive menneskenes sfære? Slett ikke: mye mer i de aktives, de sterkes, de spontanes, de aggressives sfære. Historisk betraktet forestiller rettferdigheten på jorden - til ergrelse for den nevnte agitatoren kunne det sies (som selv en gang avla bekjennelsen: "hevnlæren har gjennomsyret alle mine arbeider og anstrengelser som den røde rettferdighetstråd") - kampen nettopp mot den reaktive følelse, krigen på vegne av aktive og aggressive krefter, som nettopp til dels bruker sin styrke til å by utskeielsene til den reaktive patos motstand og framtvinge en moderasjon. Overalt hvor rettferdighet blir utøvd, rettferdighet blir opprettholdt, ser man en sterkere makt som overfor de svakere som står under (det være seg gruppen, det være seg enkelte) leter etter midler til å gjøre slutt på ressentimentets avsindige raseri blant disse, idet de delvis trekker ressentimentets objekt ut av hendene på hevnen, delvis erstatter hevnen med kampen mot fredens og samfunnsordenens fiender, delvis oppfinner og foreslår forlik, som påtvinges under visse omstendigheter, delvis opphøyer visse skadeekvivalenter til norm, som ressentimentet fra nå av blir forvist til en gang for alle. Men det mest avgjørende som overmakten gjør og gjennomfører mot de motstridende følelsers overmakt og ettervirkninger - og den gjør det alltid så snart den på en eller annen måte er sterk nok til det - , er opprettelsen av lover, den imperative forklaringen på hva som overhodet i dens øyne er tillatt og rett, hva som skal gjelde som forbudt og som urett: idet den etter innføring av lover behandler enkeltpersoners og hele gruppers overgrep og vilkårlighet som forbrytelser mot loven, som oppsetsighet mot den øverste myndighet selv, lenker den undersåttenes følelse vekk fra den umiddelbare skaden som utøves gjennom slike forbrytelser, og oppnår dermed etter hvert det omvendte av det som all hevn ønsker, som bare ser og holder for gyldig den beskadigedes siktepunkt - : fra nå av innøves øyet på en stadig mer upersonlig vurdering av gjerningen, sågar øyet til den beskadigede selv (skjønt dette skjer aller sist, som bemerket tidligere). - I overensstemmelse med dette handler det først fra innføringen av lover om "rett" og "urett" (og ikke, som Dühring vil, om den skadevoldende handling). Det å snakke om rett og urett gir i seg selv gir ingen mening; i seg selv kan naturligvis en fornærmelse, voldsutøvelse, utnyttelse, ødeleggelse ikke være noe "urett", hvis ikke livet essensielt, i sine grunnfunksjoner fungerer fornærmende, voldelig, utnyttende, ødeleggende og slett ikke kan tenkes uten denne karakteren. Man må sågar innstille seg på noe enda mer betenkelig: at, ut fra det høyeste biologiske standpunkt, kan rettstilstander bare være unntakstilstander, som delvis begrensning på den egentlige livsviljen, som springer ut av makt, og er underordnet denne felleshensikt som et enkeltmiddel: nemlig som middel til å framskaffe større maktenheter. En rettordning som blir tenkt suveren og allmenn, ikke som middel i kamp for makt-komplekser, men som middel mot all kamp overhodet, omtrent som Dührings kommunist-sjablong, at enhver vilje må anse enhver annen vilje som likeverdig, ville være et livsfiendtlig prinsipp, en ødelegger og oppløser av mennesket, et attentat på menneskets framtid, et tegn på tretthet, en bakvei til ingenting. -

Her kommer enda et ord om straffens opprinnelse og hensikt - to problemer som er adskilte eller burde være adskilte: dessverre blir de vanligvis satt i samme bås. Men hvordan behandler de tidligere moral-genealogene dette problemet? Naivt, som de alltid har behandlet det - : de finner opp en eller annen "hensikt" med straffen, for eksempel hevn eller avskrekking, setter så, uten tenke mer over det, denne hensikten først, som straffens causa fiendi, og - er ferdige. Men "rettferdighetens hensikt" kan ikke på noen måte brukes når det gjelder historien om rettferdighetens oppståelse: desto mer er det for all slags historie ingen viktigere setning enn den som vi har kommet fram til med slik anstrengelse, men som man også virkelig burde komme fram til, - nemlig at årsaken til at en ting har oppstått, og det tingen til slutt brukes til, tingens hovedsakelige anvendelse og innordning i et et system av hensikter, ligger toto coelo fra hverandre; at noe som er tilstede, noe som er kommet i stand, stadig blir brukt til nye hensikter, lagt beslag på på nytt, blir omdannet og omdefinert til en ny anvendelse, av en makt som er tingen overlegen; at alt som skjer i den organiske verden er overmakt, noe som blir herredømme og at på den andre siden all overmakt, alt som blir herredømme, er en nytolking, en rettferdiggjørelse, som fører til at det som til nå har vært "grunn" og "hensikt" blir fordunklet og fullstendig utslukket. Hvis man aldri så godt har forstått nytten ved ett eller annet kroppslig organ (eller også en rettsinstitusjon, en selskapelig sedvane, en politisk skikk, en form i kunsten eller i religiøs kult), så har man derved ikke forstått noe med hensyn til hvordan det er oppstått: så ubekvemt og ubehagelig dette må klinge i gamle ører, - for fra gammel tid har man trodd at man i de synlige hensiktene, i nytten av en ting, en form, en innretning, har forstått grunnene til at de har oppstått, forstått øyet som laget for å se, hånden for å gripe. Slik har man også forestilt seg straffen som oppfunnet for å straffe. Men all hensikt, all nytte, er bare tegn på at en vilje til makt er blitt herre over noe mindre mektig og gitt det nytteverdi ut fra seg selv; og hele historien til en "ting", et organ, en skikk, kan derigjennom være en fortsatt tegn-kjede av stadig nye fortolkinger og rettferdiggjøringer, som ikke seg imellom trenger å ha sammenheng mellom sine årsaker, som i tillegg under visse omstendigheter bare følger og avløser hverandre. "Utvikling" av en ting, en bruk, et organ, er i samsvar med dette ikke noe annet enn dets progresjon fram mot et mål, enda mindre en logisk og reduserende progresjon, som nås med det minste oppbud av kraft og kostnad, - men den er rekkefølgen av overveldighets-prosesser som avspilles på denne, og som er mer eller mindre dyptgående, mer eller mindre uavhengige av hverandre, iberegnet den motstanden mot denne som alltid blir brukt, forsøkene på form-forvandling med forsvar og reaksjon som hensikt, også resultatet av vellykkede motreaksjoner. Formen er flyktig, men "meningen" enda mer... Selv innenfor enhver enkelt organisme står det ikke annerledes til: med enhver vesentlig vekst av det hele forskyves også de enkelte organenes "mening", - under visse omstendigheter kan det at de delvis går til grunne, det at de blir færre (for eksempel gjennom fornekting av mellomleddene) være et tegn på voksende kraft og fullkommenhet. Jeg ville ha sagt: også det at noe blir delvis unyttig, eller forkommer eller utarter, det at hensikt og hensiktsmessighet går tapt, kort sagt døden, hører til betingelsene for en virkelig progresjon: som sådan alltid til syne i skikkelse av en vilje og vei til større makt, og alltid blir gjennomført på bekostning av tallrike svakere makter. Størrelsen på et "framskritt" blir sågar målt på mengden av det som måtte ofres for det; menneskeheten som masse ofret for framgang for en enkelt sterkere art menneske - det ville ha vært et framskritt... Jeg framhever dette hovedsynspunktet til den historiske metodikk, desto mer som den i bunn og grunn går imot det allerede herskende instinkt og den herskende tidsånd, som helst ville foretrekke den absolutte tilfeldighet, ja den mekanistiske meningsløshet i alle hendelser, enn med teorien om en makt-vilje som avspeiler seg i alle hendelser. Den demokratiske ideosynkrasi mot alt som hersker og vil herske, den moderne misarkisme (for å lage et dårlig ord for en dårlig sak) har gradvis så mye blitt oversatt og forkledd i det åndelige, det åndeligste, at den i dag skritt for skritt til og med trenger inn i de strengeste, tilsynelatende mest objektive vitenskaper, får lov til å trenge inn; ja for meg synes det som om den allerede har tatt herredømme over hele fysiologien og læren om livet, med den selvinnlysende skaden, idet den har fjernet et grunnbegrep, det om selve aktiviteten. Derimot stiller man under trykket av denne ideosynkrasien "tilpasning" i forgrunnen, det betyr en aktivitet av annen rang, en ren reaktivitet, ja man har definert selve livet som en stadig mer hensiktsmessig indre anpasning til ytre omstendigheter (Herbert Spencer). Men dermed blir livets vesen underkjent, dets vilje til makt; dermed overser man den prinsipielle forrang, den som har de spontane, angripende, overgripende, ny-tolkende, nyretningsgivende, gestaltende kreftene, som har virkninger som "tilpasningen" bare følger etter; dermed blir organismen selv avsverget den herskapelige rollen som den høyeste funksjonær, som livsviljen aktivt og formgivende kommer til syne gjennom. Man husker Huxleys bebreidelse mot Spencer - hans "administrative nihilisme": men det handler om enda mer enn om å "administrere".

- For å vende tilbake til saken, nemlig til straffen, må man skjelne mellom to sider ved den: på den ene siden det relativt varige ved den, skikken, handlingen "dramaet", en viss streng rekkefølge av prosedyrer, på den andre siden det flyktige ved den, meningen, formålet, forventningen, som knytter seg til utførelsen av slike prosedyrer. Herved blir det uten videre forutsagt, per analogiam, i overensstemmelse med det allerede utviklede hovedsynspunktet til den historiske metodikk, at prosedyren selv vil være noe eldre og tidligere enn dens anvendelse til straff, at denne først er blitt lagt inn i, tolket inn i prosedyren (som for lengst er til stede, men forstått som noe annet), kort sagt, at det ikke er slik som våre naive moral- og rettsgenealoger har antatt fram til nå, som alle har tenkt prosedyren oppfunnet med hensikten å straffe, slik som man har tenkt på hånden som oppfunnet for å gripe. Når det gjelder det andre elementet ved straffen, det flyktige, dens "mening", så gir begrepet "straff " i et svært sent kulturnivå (for eksempel i dagens Europa) i virkeligheten ikke lenger én mening, men en hel syntese av "meninger": den nåværende historien om straff overhodet, historien om dens anvendelse til ulike formål, utkrystalliserer seg til sist i en slags enhet, som er vanskelig å løse opp, vanskelig å analysere, og som man må framheve, er fullstendig udefinerbar. (Det er i dag umulig å si bestemt hvorfor det egentlig blir straffet: alle begreper som en prosess semiotisk sammenfattes i, unndrar seg definisjon: definerbart er bare det som ikke har noen historie.) I et tidligere stadium synes derimot denne syntesen av "meninger" enda løsere, også enda mer forskyvbar; man kan fortsatt fornemme hvordan elementene i syntesen endrer sin verdi og ordner seg på nytt i samsvar med dette, i hvert enkelt tilfelle, slik at snart dette, snart dette elementet trer fram og dominerer på bekostning av de andre, ja at noen ganger ser ett element (for eksempel straffens avskrekkende hensikt) ut til å oppheve resten av elementene. For i det minste å gi en forestilling om hvor usikker, hvor gammelmodig, hvor tilfeldig straffens "hensikt" er, og i hvilken grad en og samme prosedyre kan bli benyttet, tydet, rettferdiggjort, på grunnleggende forskjellige hensikter: så står her det skjemaet som har framhevet seg for meg på grunnlag av et forholdsmessig lite og tilfeldig materiale. Straff som uskadeliggjøring, som forhindring av mer skade. Straff som avbetaling av skaden til den skadelidte, i en eller annen form (også i form av følelsesmessig kompensasjon). Straff som isolering av en likevektsforstyrrelse, for å forhindre at forstyrrelsen griper om seg. Straff for å skape frykt for dem som bestemmer og utøver straffen. Straff som en form for utjamning av den fordelen som forbryteren til da har nytt (for eksempel når han blir brukt som bergverksslave). Straff som eliminering av et utartet element (under visse omstendigheter en hel gren, slik som etter kinesisk rett: enten som middel til å holde rasen ren eller til å fastholde en sosial form). Straff som fest, nemlig som voldtekt og forhånelse av en endelig nedkjempet fiende. Straff som en påminnelse, være seg for den som lider straffen - den såkalte "forbedring", være seg for tilskuerne til straffullbyrdelsen. Straff som betaling av et honorar til makten, som beskytter overgriperen mot hevnens vilkårlighet. Straff som kompromiss med hevnens naturtilstand, hvis ikke hevnen opprettholdes av mektige slekter og kreves som et privilegium. Straff som krigserklæring og krigsforholdsregel mot en fiende av freden, loven, ordningen, øvrigheten, den som man bekjemper som farlig for allmennheten, som en som har brutt tilliten med hensyn til fellesskapets forutsetninger, som en opprører, forræder og fredsforstyrrer, med midler som også kan brukes i krig. - ,

Denne listen er helt sikkert ikke fullstendig; straffen er åpenbart overlesset med all slags nytte. Helst bør man trekke fra en antatt nytte, som i alle fall gjelder som det vesentligste i den folkelige bevissthet, - troen på straffen, som i dag vakler av forskjellige grunner, finner nettopp der sin sterkeste støtte. Straffen skal ha den verdien at den vekker skyldfølelse i den skyldige, man søker i straffen det egentlige instrumentet for denne sjelelige reaksjonen, som kalles "dårlig samvittighet", "samvittighetsnag". Men dermed forgriper man seg, også i dag, på virkeligheten og psykologien; og det gjelder desto mer for størstedelen av menneskets historie, dets forhistorie! Det ekte samvittighetsnag er nettopp ytterst sjeldent blant forbrytere og straffede. Fengsler og tukthus er ikke de steder denne ormeyngelen foretrekker: - dette er alle samvittighetsfulle betraktere enige om, som i mange tilfeller aviser en slik dom motvillig og i strid med det de helst ønsker. Stort sett fører straffen til mer hjerteløshet og kulde; den konsentrerer; den skjerper følelsen av fremmedgjøring; den forsterker motstandskraften. Når det forekommer at den ødelegger energien og frambringer en ynkelig underkastelse og selvfornedrelse, så er en slik oppgave sikkert enda mindre oppkvikkende enn straffens gjennomsnittlige virkning: som karakteriseres av et tørt, dystert alvor. Men hvis vi tenker på årtusenene før menneskenes historie, så kan man uten videre bedømme at nettopp gjennom straffen er utviklingen av skyldfølelsen blitt opprettholdt på det sterkeste, - i det minste med tanke på offeret, som den straffende makt ble utløst på. Vi skal nemlig ikke undervurdere i hvilken grad forbryteren nettopp gjennom å se hen til de rettsskapende og fullførende prosedyrene, selv blir forhindret i å betrakte sin gjerning, sine handlinger, som forkastelige i seg selv; for han ser nettopp de samme typene handlinger utøvd i rettens tjeneste og da godkjent, utøvd med god samvittighet: altså spionasje, overlisting, bestikkelse, oppsetting av feller, hele den ganske knepfulle og durkdrevne politi- og anklagerkunst, og dertil den grunnleggende berøvelsen, voldsutøvelsen, krenkelsen, tilfangetagelsen, torturen, drapet, som ikke engang blir unnskyldt på grunn av følelser, og som er så typisk for de forskjellige former for straff, - hans dommere forkaster og fordømmer på ingen måte slike handlinger i seg selv, men bare hvis de brukes i en viss hensikt og nytte. Den "dårlige samvittigheten", denne uhyggeligste og mest interessante plante i vår jordiske vegetasjon, har ikke vokst i denne jorden, - i virkeligheten forekom det ikke noe i bevisstheten til de dømmende, de straffende selv gjennom lange tider, om at man hadde med en "skyldig" å gjøre. Men med en skadeforvolder, med et stykke uansvarlig skjebne. Og den som straffen deretter falt over, enda en gang som et stykke uansvarlig skjebne, hadde derved ingen annen "indre smerte", enn ved en plutselig inntreden av noe uberegnelig, en skrekkelig naturhendelse, en nedstyrtende, larmende steinblokk, som det ikke er mulig å kjempe imot.

Dette ble en gang Spinoza klar over på en avslørende måte (til ergrelse for hans fortolkere, som anstrenger seg skikkelig for å misforstå ham på dette punktet, f.eks. Kuno Fischer), idet han en ettermiddag, hvem vet hvilken erindring dette handler om, hengte seg opp i spørsmålet om hva han egentlig hadde igjen av det berømte morsus conscientiae - han, som hadde forvist godt og ondt til de menneskelige innbilninger og med innbitt sinne hadde forsvart sin "frie" Guds ære mot den bespottelse som gikk ut på at Gud virker sub ratione boni ("men det betyr at Gud er underkastet skjebnen, noe som sannelig ville vært den største av alle urimeligheter"-). Verden var da for Spinoza igjen trådt tilbake til den uskylden som den var i før den dårlige samvittigheten ble oppfunnet: hva var dermed kommet ut av morsus conscientiae? "Motsetningen til gaudium, sa han endelig til seg selv, - en traurighet, ledsaget av forestillingen om et utfall som faller utenfor enhver forventning." Eth, III propos. XVIII schol. I. II. De forbrytere som gjennom årtusenene har blitt overrasket av straffen har ikke følt det på annen måte enn Spinoza når det gjelder deres "forbrytelse": "her er noe gått galt uten at det var meningen", ikke: "det skulle jeg ikke ha gjort" -, de underkastet seg straffen slik som man underkaster seg en sykdom eller en ulykke eller døden, med den tapre fatalisme uten opprør, som for eksempel enda i dag russernes håndtering av livet gir dem en fordel framfor oss i Vesten. Hvis det dengang fantes en kritikk av gjerningen, så var det klokskapen som i virkeligheten utøvde kritikken: uten tvil må vi framfor alt søke den egentlige virkningen av straffen i en skjerpelse av klokskapen, i en forlengelse av hukommelsen, i en vilje til i fortsettelsen å gå til verket forsiktigere, mer mistroisk, mer i det skjulte, i den innsikten at man en gang for alle er for svak til mye, i en slags forbedring av selvvurderingen. Det som i det store og hele kan oppnås gjennom straffen, av menneske og dyr, er økning av frykten, skjerpelsen av klokskapen, bemestringen av begjæret: dermed temmer straffen menneskene, men den gjør dem ikke "bedre", - man kunne mer større rett til og med hevde det motsatte. ("Skade gjør klok", sier folk: i den grad den gjør klok, gjør den også dårlig. Heldigvis gjør den ofte tilstrekkelig dum.)

På dette stedet kan jeg nå ikke lenger unngå å hjelpe min egen hypotese om opprinnelsen til den "dårlige samvittighet" fram til et første foreløpige uttrykk: hypotesen er ikke lett å vinne gehør for, og man vil lenge tenke over den, overvåke den og sove på den. Jeg ser den dårlige samvittigheten som den dype sykdommen som mennesket måtte forfalle til under trykket av den dypeste av alle forandringer, som det overhodet har opplevd, - den forandringen som inntraff da mennesket til sist befant seg innelukket i samfunnets og fredens forbannelse. Dette var ikke annerledes enn den tilstanden vanndyrene befant seg i da de ble tvunget til enten å bli landdyr eller å gå til grunne, slik gikk det med disse halvdyrene som var lykkelig tilpasset villniset, krigen, omstreifingen, eventyret, - med ett ble alle dets instinkter uten verdi og "uthengt". De skulle fra nå av gå på føttene og "bære seg selv", der hvor de tidligere var båret av vannet: en forferdelig byrde lå på dem. De følte seg ulenkelige for den enkleste oppgave. de hadde i denne nye ukjente verden ikke lenger sine gamle førere, de regulerende driftene som leder ubevisst og sikkert, - de ble redusert til tenking, logikk, beregning, sammenheng mellom årsak og virkning, disse ulykkelige, redusert til sin "bevissthet", til sitt fattigste og mest villedende organ! Jeg tror at det aldri har vært en slik elendighetsfølelse, et slik tyngende ubehag, - men dermed hadde ikke alle gamle instinkter øyeblikkelig opphørt å stille sine krav! Nå var det vanskelig og sjelden mulig å gjøre dem til lags: hovedsakelig måtte de søke nye og så og si underjordiske tilfredsstillelser. Alle instinkter som ikke får utløp i det ytre, vender seg innover - det er dette som inderliggjøringen av mennesket betyr: dermed vokser først det fram av mennesket som man senere kaller dets "sjel". Hele den indre verden, opprinnelig tynn som spent inn mellom to lag hud, er i høy grad steget opp og ut, og har fått dybde, bredde, høyde, idet utløpet av menneskets indre er blitt hemmet utenfra. Disse skrekkelige forsvarsverkene som den statlige organisasjonen beskyttet seg mot de gamle instinktene med - straffen hører fremfor alt til disse forsvarsverkene -, førte til at alle instinktene til det ville, frie, omstreifende mennesket vendte seg om, mot mennesket selv. Fiendskapet, grusomheten, lysten til forfølgelse, overfall, forandring, ødeleggelse - alt som vender seg mot innehaveren av slike instinkter: det er opprinnelsen til den "dårlige samvittigheten". Mennesket, som av mangel på ytre fiender og motstand, innesperret i en trykkende atferdstranghet og -regelmessighet, som utålmodig rev i stykker, forfulgte, plaget, ødela og mishandlet seg selv, dette dyret som man vil temme, som slo seg til blods på gitterstengene i buret sitt. Dette dyret som blir fortært av savn og hjemlengsel til ødemarken, som ut fra seg selv må framskaffe et eventyr, en pinebenk, et usikkert og farlig villnis, - denne narren, denne lengtende og fortvilte fangen, ble oppfinneren av den "dårlige samvittigheten". Men med ham var den største og mest forferdelige sykdommen innledet, som mennesket fortsatt ikke er kommet seg av, det at mennesket lider av mennesket, av seg selv: som følge av en voldsom adskillelse fra den dyriske fortid, som følge av et slags hopp og et fall inn i nye situasjoner og livsbetingelser, en krigserklæring mot de gamle instinktene, som dets kraft, lyst og fryktelighet berodde på inntil da. La oss da straks legge til at med den kjensgjerningen at det var en dyresjel på jorden som vendte seg mot seg selv, tok parti mot seg selv, fantes det på den andre siden noe så nytt, dypt, uhørt, gåtefullt, motsetningsfylt og framtidsrettet, at selve jorden forandret seg vesentlig gjennom det. I virkeligheten trengtes guddommelige tilskuere for å sette pris på det skuespillet som startet da og som enda ikke har tatt slutt, - et skuespill for fint, for vidunderlig, for paradoksalt, til at det kunne blitt spilt bevisstløst-ubemerket på en eller annen latterlig stjerne! Mennesket teller fra da av med blant de minst forventede og mest opprivende lykketreff, de lykketreff som spilles av Heraklits "store barn", enten det kalles Zeus eller tilfeldighet, - mennesket vekker en interesse, spenning, håp, nesten en visshet, som om det er noe som varsles med det, noe som forberedes, som om mennesket ikke er et mål, heller ikke en vei, et bindeledd, en bro, et stort løfte...

Til forutsetningene for denne hypotesen om opprinnelsen til den dårlige samvittigheten, hører for det første at denne forandringen ikke kom gradvis og ikke var frivillig og ikke framsto som en organisk vekst inn i ny betingelser, men framsto som et brudd, et sprang, en tvang, som en uavvendelig skjebne, som ikke møtte noen kamp og heller ikke noe ressentiment. Men for det andre, det å presse en tidligere uhemmet og uformet befolkning inn i en fast form, startet med vold og makt og ble fullført med enda tydeligere voldsmakt, - slik at den eldste "staten" i samsvar med dette framsto og fortsatte som et forferdelige tyranni, som et undertrykkende og hensynsløst maskineri, inntil dette råstoffet av folk og halvdyr til slutt ikke bare var grundig eltet og medgjørlig, men også formet. Jeg bruker ordet "stat": det sier seg selv hva som menes med det - enhver flokk av blonde rovdyr, en erobrer- og hersker-rase, som ved hjelp av krigsorganisering og kraft, uten betenkelighet legger sine fryktelige poter på en av de mange kanskje uhyre tallmessig overlegne, men foreløpig uorganiserte og omstreifende befolkningene. På den måten begynner jo "staten" på jorden: jeg tenker at det svermeriet, som lot statens begynne med en "kontrakt", er avskaffet. Den som kan befale, den som fra naturen er "herre", som opptrer med makt i handling og oppførsel - hva skal vel han med en kontrakt! Man kan ikke regne med slike vesener, de kommer som skjebnen, uten grunn, fornuft, hensikt, påskudd, de er der, slik som lynet er der, alt for skremmende, for plutselig, for overbevisende, for "annerledes", til engang å bli forhatt. Deres gjerning er en instinktiv skapelse og pådytting av form, det er de mest ufrivillige, ubevisste kunstnerne som finnes; - kort sagt står det noe nytt der hvor de viser seg, en herskerskikkelse som lever, og der deler og funksjoner blir avgrenset og satt i forhold til hverandre, og der overhodet intet finner sin plass som ikke først bærer en "mening" med henblikk på det hele. De vet ikke hva skyld, ansvarlighet, hensyn er, disse fødte organisatorer; i dem hersker denne fryktelige kunstner-egoismen, som blinker som malm og som i all evighet vet å rettferdiggjøre seg i sitt "verk", som moren i sitt barn. Det er ikke fra dem den dårlige samvittigheten har vokst fram, det blir forståelig ut fra det foregående, - men den kunne ikke ha vokst uten dem, denne heslige vekst, den ville mangle, hvis ikke trykket fra deres hammerslag, deres kunster-voldelighet hadde fjernet fra verden, eller i det minste brakt ut av syne, en uhyre mengde frihet, og liksom gjort den latent. Vi forstår da at dette frihetsinstinktet, som er gjort latent med vold, dette tilbaketrengte, tilbaketrådte frihetsinstinktet, som er innadvendt og til slutt bare utlader seg og slipper seg ut bare på seg selv: det, bare det er i sin spede begynnelse den dårlige samvittigheten.

Man må passe seg for å tenke nedsettende om hele dette fenomenet, bare fordi det opprinnelig har vært stygt og smertelig. I bunn og grunn er det jo den samme aktive kraften som er storartet tilstede i handlingene til disse volds-kunstnerne og organisatorene, og som fører til at de bygger stater, som framskaffer dårlig samvittighet og bygger negative idealer, for å si det med Goethe. Dette skjer inderlig, mindre, småligere, i tilbakegående retning, i "brystets labyrint". Denne kraften er også tilstede i frihetsinstinktet (sagt i mitt språk: I maktviljen): bare at det stoffet som denne kraftens formdannende og voldelige natur slipper ut av, her nettopp er mennesket selv, hele dets dyriske gamle selv - og ikke, som i et større og mer iøyenfallende fenomen, det andre mennesket, de andre menneskene. Denne hemmelige selv-voldtekt, denne kunstner-grusomhet, denne lysten til å gi seg selv form av et tungt, motstrebende, lidende stoff, å brenne inn en vilje, en kritikk, en motsigelse, en forakt, et nei. Dette uhyggelige og skremmende-lystelige arbeidet med seg selv som en villig-tvilende sjel utøver, en sjel som sørger for å lide ut fra lysten til å skape lidelse, denne ganske aktivistiske "dårlige samvittighet", har til slutt - det har vi allerede forstått - som den egentlige mor til ideell og imaginativ erkjennelse, også brakt fram i lyset en helhet av ny fremmedgjort skjønnhet og bejaen, kanskje også selve skjønnheten... Hva ville da vært "vakkert", hvis ikke først motsigelsen selv hadde kommet til bevissthet, hvis ikke først det stygge hadde sagt til seg selv: "jeg er stygg"?... I det minste blir etter dette vink det gåtefulle mindre gåtefullt, i hvilken grad motsetningsfulle begreper, som uselviskhet, selvfornektelse, selvoppofrelse kan bli antydet som et ideal, en skjønnhet; og med det samme vet man straks - jeg tviler ikke på det - av hvilken art den lysten er fra opprinnelsen av, som oppfinner det uselviske, det seg-selv-fornektende, seg-selv-oppofrende: denne lysten hører til grusomheten. - Så mye foreløpig om opprinnelsen til det "uegoistiske" som en moralsk verdi og om avgrensingen av den grunnen som denne verdien er vokst ut av: forutsetningen for verdien av det uegoistiske oppstår først med den dårlige samvittigheten, først med viljen til selvmishandling.

Den dårlige samvittigheten er en sykdom. Det er det ingen tvil om, men en sykdom på samme måte som et svangerskap er. Oppsøker vi betingelsene for at denne sykdommene har nådd sitt frykteligste og mest sublime toppunkt, vil vi se hva som dermed har gjort sin første inntreden i verden. Men til det trenger vi et langt pust, - og deretter må vi enda en gang tilbake til et tidligere synspunkt. Det privatrettslige forholdet mellom skyldneren og hans kreditor, som vi allerede har snakket om, er enda en gang, og dertil på en historisk merkverdig og betenkelig måte, blitt innprentet i et forhold som kanskje er på det mest uforståelige for oss moderne mennesker: Nemlig i forholdet mellom de nålevende og deres forfedre. Innenfor det opprinnelige slektskapet - vi snakker om urtiden - anerkjenner til enhver tid den levende generasjon en slektsbegrunnet juridisk forpliktelse til den tidligere og spesielt den tidligste generasjon (og slett ikke bare en følelsesforbindelse: man kan likevel ikke uten grunn bestride at den har vart mesteparten av menneskeslektens historie). Her hersker en overbevisning om at slekten absolutt bare består gjennom forfedrenes offer og ytelser - og at man må tilbakebetale disse gjennom offer og ytelser: man anerkjenner dermed sin skyld, som dermed stadig vokser, ved at disse anene i sin fortsatte eksistens ikke opphører med å gi slekten nye fordeler og forskudd på grunnlag av sin kraft. Forgjeves? Men det finnes ikke noe "forgjeves" for denne rå og "sjelefattige" tidsalder. Hva kan man gi dem tilbake? Offer (opprinnelig til næring, i ytterste forstand), fester, kapeller, æresbevisninger, framfor alt lydighet - for alle skikker er, gjennom å være forfedrenes verk, også deres lover og befalinger -: gir man dem noen gang nok? Denne mistanken blir igjen og øker på: Fra tid til tid framtinger den en større innløsning av rubb og stubb, noe uhyre stort som motytelse til "kreditoren" (det beryktede førstefødteofferet for eksempel, blod, menneskeblod i hvert fall). Frykten for stamfaren og hans makt, bevisstheten om den gjeld man har til ham tiltar i følge denne form for logikk nødvendigvis i den grad slektens makt selv øker, i den grad slekten selv framstår som stadig mer seierrik, uavhengig, æret, fryktet. Ikke omvendt! Hvert skritt mot slektens tilbakegang, alle elendige hendelser, alle tilløp til utarting, eller til oppløsning, reduserer stadig mer frykten for grunnleggerens ånd og gir en stadig svakere forestilling om hans klokskap, omsorg og nåværende makt. Hvis man tenker seg denne rå logikk til sin sluttpunkt: så må til slutt anene til de mektigste slektene, gjennom fantasien den voksende frykten gir opphav til, selv vokse til det uhyrlige og bli trukket tilbake den gudelig fryktelighets og uforestillbarhets mørke: - stamfaren blir til slutt nødvendigvis omdefinert til en gud. Kanskje finnes her selve opprinnelsen til guder, altså en opprinnelse i frykt! ... Og dem som synes det er nødvendig å tilføye: "men også av pietet!" vil neppe ha rett når det gjelder mesteparten av menneskeslektens historie, for urtiden. Desto mer rett har de naturligvis når det gjelder mellomtiden, da de fornemme slektene dannet seg: - de som i virkeligheten har gitt tilbake med renter til sine urfedre, sine opprinnelige aner (helter, guder) alle de egenskapene som i mellomtiden var blitt tydelige i dem selv, de fornemme egenskapene. Vi må senere kaste enda et blikk på adeliggjøringen og foredlingen av gudene (som naturligvis ikke er deres "helliggjøring"): la oss foreløpig nå bare føre denne framstillingen av hele skyldbevissthets-utviklingen til ende.

Bevisstheten av å ha skyld til guddommen er, slik historien lærer oss, heller ikke på noen måte kommet til sin avslutning selv etter at "samfunnets" slektsrelaterte organisasjonsform er opphørt. Menneskeheten har arvet denne, på samme måte som den har arvet begrepene "godt og ondt" av slektsadelen (samt dennes psykologiske grunnleggende trang til å etablere rangordninger), i tillegg til at den gjennom arven av slekts- og stammeguddommene også har arvet trykket fra fortsatt ubetalt gjeld og kravet om innløsning av denne. (Overgangen skapes av den brede befolkningen av slaver og livegne som har tilpasset seg sin herres gudsdyrkelse, det være seg gjennom tvang, underkastelse eller etterlignelse: fra disse flyter så denne arven ut til alle sider.) Skyldfølelsen mot guddommen har ikke sluttet å vokse på flere tusen år, og desto raskere under de forholdene der gudsbegrepet på jorden er vokst og opphøyet. (Hele historien om etniske kamper, seire, forsoninger, sammensmeltninger, alt som kommer forut for den endelige rangordning av alle folkeelementer i enhver stor rasesyntese, avspeiler seg i genealogivirvaret til deres guder, og i sagnene om deres kamper, seire og forsoninger. Utviklingen fram mot universal-riker er alltid samtidig utviklingen fram mot universal-guddommer. Eneveldet med sin nedkjempelse av den uavhengige adelen baner også alltid vei for en eller annen monoteisme.) Opprinnelsen til den kristelige Gud, som den maksimale gud som til nå er oppnådd, har derfor også frambrakt maksimum av skyldfølelse på jorden. Hvis vi tenker oss at vi gikk inn i den omvendte bevegelsen, så kunne man med stor sannsynlighet avlede fra den uopphørlige nedadgående tro på den kristelige Gud, at det nå allerede nettopp ville finnes en betydelig reduksjon i den menneskelige skyldbevissthet. Ja, utsikten til dette kan ikke avvises, da ateismens fullkomne og endelige seier måtte løse menneskeheten fra hele denne følelsen av å ha gjeld til sin opprinnelse, sin causa prima. Ateisme og en form for annen uskyld hører sammen. -

Foreløpig i store og grove trekk dette om den sammenhengen mellom begrepene "skyld" og "plikt" og deres religiøse forutsetninger: Jeg har med hensikt fram til nå lagt til side den egentlige moraliseringen over disse begrepene (det å skyve disse tilbake til samvittigheten, eller mer bestemt, sammenblandingen mellom den dårlige samvittigheten og gudsbegrepet). Og som allerede er sagt i slutten av det forrige avsnittet, som om denne moraliseringen slett ikke fantes, dvs. som om det nå med nødvendighet blir slutt på ethvert begrep etter at dets forutsetning er falt, dvs. troen på vår "kreditor", troen på Gud. I virkeligheten forholder det seg forferdelig omvendt. Med moraliseringen av begrepene skyld og plikt, gjennom å tilbakeføre disse til den dårlige samvittigheten, er det egentlig gjort forsøk på å snu retningen til den nettopp beskrevne utviklingen. I det minste å holde dens bevegelse i ro: Nå skal nettopp utsikten til en endelig løsning stenges pessimistisk en gang for alle. Nå skal blikket trøstesløst prelle av eller sprette tilbake foran en hard umulighet. Nå skal disse begrepene "skyld" og "plikt" snu seg bakover - mot hvem? Man kan ikke tvile: Til slutt mot "skyldneren", der den dårlige samvittigheten nå i samsvar med dette setter seg fast, fryser seg inn, brer seg ut og vokser som en polypp i alle bredder og dybder, til endelig tanken om botens ubetalelighet (den "evige straff") blir etablert, gjennom tanken om ikke å kunne løses fra skylden og boten. Men endelig også overfor "kreditoren" tenker man derved nå på en menneskets causa prima, på menneskeslektens opprinnelse, på dens forfedre, som nå blir beheftet med en forbannelse ("Adam", "arvesynd", "viljens ufrihet"), eller man tenker på mennesket som oppstått fra naturens skjød, og som derfra har fått lagt i seg det onde prinsipp ("sataniseringen av naturen"), eller man tenker på eksistensen som sådan, som blir stående igjen som verdiløs i seg selv (nihilistisk avstand fra eksistensen, ønske om ingenting, eller ønske om eksistensens "motsetning", i en annen eksistens, i buddhisme, eller lignende) - inntil vi plutselig står foran det paradoksale og skremmende budskapet som den plagede menneskeheten har funnet en midlertidig lettelse gjennom, denne genistreken til kristendommen: Gud selv som ofrer seg for menneskets skyld, Gud selv som betaler til seg selv, Gud som den eneste som kan løse mennesket fra det som for menneskets selv var umulig å løse seg fra - kreditoren som ofrer seg for sin skyldner, av kjærlighet (skulle man kunne tro det? - ), av kjærlighet til sin skyldner!...

Man har allerede sett hva som egentlig er skjedd med det hele og under det hele: nettopp viljen til selvpining, denne tilbakeholdne grusomheten til det inderliggjorte dyremennesket, skremt inn i seg selv og innesperret i "staten" for å bli temmet. Dette dyremennesket, som har oppfunnet den dårlige samvittigheten for å gjøre seg vondt, etter at den mer naturlige utveien til denne viljen til å gjøre seg vondt var stengt, dette mennesket med sin dårlige samvittighet har bemektiget seg den religiøse forutsetningen, for å kunne drive sin selvpining til den mest uhyggelige hardhet og skarphet. En skyld mot Gud: Denne tanken blir et torturredskap for mennesket. I "Gud" griper mennesket tak i de siste motsetninger som det er i stand til å finne til sine egentlige og uavvendelige dyreinstinkter. Mennesket tolker selve disse dyreinstinktene som skyld mot Gud (som fiendskap, oppvigleri, opprør mot "herren", "faderen", mot verdens stamfar og begynnelse), mennesket kommer i spenn i motsetningen "Gud" og "Djevel", mennesket vender ethvert nei som det sier til seg selv, til naturen, til naturlighet i sitt vesen, om til et ja, som noe værende, legemlig, virkelig, som Gud, som Guds hellighet, som Guds dom, som Guds straff, som det hinsidige, som evighet, som lidelse uten ende, som helvete, som uendelig straff og skyld. Dette er en form for viljesgalskap i den sjelelige grusomhet, som ganske enkelt ikke har noen parallell: Menneskets vilje til å finne seg skyldig og forkastelig inntil det punktet der det ikke kan sones, dets vilje til å tenke seg straffet, uten at straffen kan bli ekvivalent til skylden, dets vilje til å infisere og forgifte tingenes grunnårsak med straffens og skyldens problem, for at det en gang for alle skal kunne avskjære seg noen utvei fra denne labyrinten av "fikse ideer", dets vilje til å oppstille et ideal - den "hellige Gud" - , for ansikt til ansikt med denne å kunne gjøre seg håndgripelig sikker på sin absolutte uverdighet. Å, dette vanvittige, traurige dyret menneske! Hvilke innfall, hvilken unatur, hvilke anfall av vanvidd, hvilken bestialitet i ideer, klarer det ikke straks å frambringe, når det bare blir forhindret litt i å være dyr i virkeligheten! ... Alt dette er til overmål interessant, men også den svarte, dystert enerverende sørgeligheten at man med makt må forby seg fra å stirre for lenge inn i denne avgrunnen. Her er sykdom, det er ingen tvil den mest forferdelige sykdom som mennesket hittil har lidd av: - og den som fortsatt kan høre (men man har i dag ikke lenger øre for dette! - ), hvordan, skriket kjærlighet har lydt i denne lidelsens og vanviddets natt, skriket om den mest lengselsfulle henrykkelse, om forløsning i kjærlighet, mennesket vender seg bort, grepet av en uovervinnelig grusomhet, ... i mennesket er det så mye grusomt! ... Jorden har for lenge vært et dårehus!...

Dette må en gang for alle være nok om opprinnelsen til den "hellige Gud". - Det at oppfinnelsen av guder i seg selv ikke nødvendigvis må føre til denne svekkelse av fantasien, som vi ikke et øyeblikk burde ha tillatt oss å synliggjøre, det at det finnes mer fornemme måter å betjene seg av for å dikte opp guder, enn denne selvkorsfestelsen og selvbeskadigelsen av mennesket, som Europa har vært mester på i løpet av de siste årtusener, - det ser man heldigvis når man kaster et blikk på de greske gudene, disse speilbildene av fornemme og selvforherligende mennesker, som lot dyret i mennesket gudeliggjøres, og ikke lot det rive seg i stykker, ikke lot det rase mot mennesket selv! Disse grekerne har gjennom det meste av sin historie brukt sine guder til å holde den "dårlige samvittigheten" fra livet, for med glede å kunne beholde sin sjels frihet: Altså omvendt av hva kristendommen har gjort med sin Gud. De gikk svært langt på dette punktet, disse praktfulle barnehoder, tapre som løver; og ingen ringere autoritet enn den homeriske Zeus selv gir dem nå og da forståelse for at de gjøre det for lett for seg. "Merkelig!" sier han en gang - det handler om tilfellet Ægisthos, om et svært stygt tilfelle -

"Merkelig, hvor ofte klager ikke de dødelige på gudene!
De vil oss bare ondt, mener de; men de selv
sørger gjennom uforstand, for å få elendigheten over seg selv, mer enn det skjebnebestemte."

Men man hører og ser her samtidig, at det også er fjernt for denne olympiske tilskuer og dommer å være sint på dem eller tenke ondt om dem: "hvor tåpelige de er!" tenker han om de dødeliges ugjerninger, - også grekerne selv har i sin sterkeste, tapreste tidsalder tillatt tåpelighet", "uforstand", litt "forstyrrelse i hodet" som årsak til mye stygt og skjebnesvangert: - Tåpelighet, ikke synd! forstår dere det?... Men selv denne forstyrrelsen i hodet var et problem. - "ja, hvordan er det nå mulig, hvor kan det nå ha kommet fra, fra hoder, slike som vi har, vi mennesker av edel herkomst, vi lykkelige, velstående, fra det beste selskap, fornemhet og dyd?" - slik spurte den fornemme grekere seg selv gjennom mange hundre år, stilt overfor de uforståelige grusomheter og forbrytelser som en av deres egne fra tid til annen hadde sølt seg til med. "Han må vel ha blitt forhekset av en gud," sa han til slutt til seg selv, hoderystende... Denne utveien er typisk for grekerne ... På den måten tjente dermed gudene til at menneskene til en viss grad også kunne rettferdiggjøre seg i det onde, de tjente som unnskyldning for det onde - dermed tok de ikke straffen på seg, men skylden, noe som er fornemmere...

Jeg avslutter med tre spørsmålstegn, og man ser godt hvorfor. "Blir her egentlig et ideal opprettet, eller blir et avbrutt? spør man kanskje... Men har dere noen gang spurt dere selv, hvor dyrt det å opprette ethvert ideal på jorda har blitt betalt? Hvor mye virkelighet som alltid gjennom dette er baktalt og miskjent, hvor mye løgn som er helliggjort, hvor mye samvittighet som er forstyrret, hvor mye "Gud" som hver gang måtte bli ofret? For å kunne opprette en helligdom, må en helligdom bli ødelagt: Det er loven - kan noen vise meg det tilfellet der det ikke er skjedd!... Vi moderne mennesker, vi er arvingene til årtuseners samvittighetsdisseksjon og pining av oss selv som dyr: i dette har vi lengst øvelse, i vår kunstferdighet kanskje, i hvert fall i vårt raffinement, i bortskjemmingen av vår smak. Mennesket har alt for lenge betraktet sine naturlige tilbøyeligheter med et "ondt blikk", slik at det til slutt har blandet disse sammen med "dårlig samvittighet". Et omvendt forsøk ville i seg selv være mulig - men hvem er sterk nok til det? - , nemlig, å blande de unaturlige tilbøyelighetene, all bestrebelse mot det hinsidige, sinnsforvirring, instinktfiendtlighet, det naturstridige, motsetningen til det dyriske, kort sagt, tradisjonelle idealer som alle er livsfiendtlige idealer, verdensfornektende idealer, sammen med den dårlige samvittigheten. Hvem skulle vi i dag vende oss til med slike forhåpninger og krav?... Nettopp de gode menneskene ville man da ha mot seg; i tillegg, noe som er rimelig, de bekvemme, de forsonte, de forfengelige, de svermeriske, de trette... Hva fornærmer dypere, hva skiller så grundig, som å la seg merke av noe fra den strenghet og høyde som man behandler seg selv med? Og omvendt - hvor imøtekommende, hvor kjærlig viser hele verden seg mot oss, så snart vi oppfører oss som hele verden og "slipper taket" som hele verden!... Til dette målet ville det trengtes en annen type ånder, enn de som er sannsynlige i denne tidsalderen: Ånder som er styrket gjennom kriger og seire, og som har fått behov for erobring, eventyr, fare, sågar smerte; verden ville trenge tilvenning til skarp luft i høyden, til vinterlige vandringer, til is og fjell i enhver forstand, den ville selv også trenge en form for opphøyet ondskap, et siste selvsikkert mot til erkjennelse, noe som hører til en større sunnhet, verden trenger kort og ondt nok, nettopp denne store sunnhet!... Er denne egentlig mulig i dag?... Men en eller annen gang, i en sterkere tid enn denne morkne nåtid som tviler på seg selv, må det komme noen til oss, det forløsende mennesket med den store kjærlighet og forakt, den skapende ånd, som driver fram sin påtrengende kraft fra alt fjernt og hinsidig, som blir misforstått av folk pga sin ensomhet, som om denne var en flukt fra virkeligheten- ; mens den bare er en nedsenkning, nedgraving, fordypning i virkeligheten, og gjennom denne, når den igjen kommer opp i lyset, frambringer forløsningen fra denne virkeligheten: dens forløsning fra den forbannelsen som det gamle ideal har lagt på den. Dette framtidsmennesket, som likeså skal forløse oss fra det fortidige idealet og fra det som måtte vokse fram fra dette, forløse oss fra den store kvalmen, fra viljen til intethet, fra nihilismen; dette klokkeslaget til middagstid og den store avgjørelsen, som igjen gjør viljen fri, som gir jorden tilbake sitt mål og mennesket sitt håp, denne antikrist og antinihilist, denne beseirer av Gud og ingenting - han må en gang komme...

- Men hva er det jeg sier? Nok! Nok! På dette stedet gjenstår bare en ting, å tie: ellers forgriper jeg meg på det som bare står fritt for den som er yngre, mer "framtidig", sterkere enn jeg, - det som bare står fritt for Zarathustra, Zarathustra den gudløse...

FOTNOTER

Genealogi er ikke et ord som er i daglig bruk i norsk, bortsett fra som teknisk betegnelse på slektshistorie eller slektsforskning. I forordet har Nietzsche et uttrykk som antagelig skal gi leseren et inntrykk av hva han mener med Genealogie der Moral: Mine tanker om opprinnelsen til våre moralske dommer - for det er disse det handler om i dette stridsskriftet. Altså opprinnelsen til våre moralske dommer.

Denne "forklaringen" eller kommentaren har Nietzsche plassert foran forordet. Jenseits von Gut und Böse ble utgitt første gang i 1885.

Her bruker Nietzsche ordet Sein. Det er forholdsvis vanlig i filosofiske tekster på norsk å oversette dette (fra Nietzsche og andre filosofer) med ordet "væren". Denne substantiverte formen av hjelpeverbet å være er ikke godt norsk og brukes ikke i dagligtalen. "Væren" er på norsk bestemt form av hannsau. I noen sammenhenger kan det likevel være mest hensiktsmessig å bruke et konstruert ord som "væren" fordi det ikke finnes norske ord som gir omtrent samme meningsnyanse, og fordi lesere av filosofiske tekster er vant til å bruke denne substantiverte formen. I noen sammenhenger finner jeg at det alminnelige norske ordet "tilværelse" dekker innholdet i Sein på en utmerket måte.

En aforisme er en kort setning, et løsrevet sitat eller en strøtanke som på en treffende og underfundig måte uttrykker et tankevekkende poeng, en læresetning eller allmenn sannhet. De kan minne om ordspråk, men dreier seg om sitater fra litterære verk eller om setninger som er nyskrevne.

Menschliches, Allzumenschliches. Ein Buch für freie Geister. Utgitt første gang 1886.

Nietzsche bruker hyppig ordet "Bedenklichkeit", som nå ikke lenger er i vanlig bruk på tysk. Det handler om noe som er "betenkelig", dvs. ikke har så gode utsikter, men også om tvil, nøling, overlegning. Etter noe Bedenklichkeit fant jeg at den mest presise oversettelsen til moderne norsk må være nølende ettertanke. Skar velger å skrive dette helt om.

Genealogi er en betegnelse på slektshistorie eller slektsforskning.

Antipoder er de menneskene som befinner seg på motsatt side av jordkloden. Antipodisk er ikke noe ord som er i vanlig bruk på norsk, men jeg finner ikke grunn til å bryte setningens rytme med en mer forklarende oversettelse.

Refererer seg til hovedpersonen Tartuffe i Molières skuespill av samme navn. Tartuffe framstilles som en skinnhellig person, og tartüfferie er ett av Nietzsches yndlingsuttrykk.

Her henviser Nietzsche til Die fröhliche Wissenschaft, som ble utgitt i 1882.

Also Sprach Zarathustra, utgitt første gang 1883-92.

Halkyoniske dager er betegnelse på syv dager i desember, når havet ligger helt rolig. Halkyonisk går tilbake på Alkyone, datter av Aiolos. Nietzsche bruker ordet halkyonisk (halkyonisch) i betydningen sjelelig fullkommen. Setningen kunne nok ha blitt oversatt med "først da får han nemlig nyte det privilegium å kunne nyte det element av sjelelig ro som ethvert (kunst)verk er sprunget ut av", men her er Nietzsche mer høystemt og poetisk enn som så, og oversettelsen må også få lov til å være det.

Gut und böse, gut und schlecht. I forskjellen mellom disse to motsetningene ligger det meste av Nietzsches poeng i denne første avhandlingen. Verken i Nietzsches originale tittel eller i den norske oversettelsen er det mulig bare ut fra tittelen selv å få noen forståelse av hva han legger inn i denne forskjellen. Det blir forhåpentlig klart etter at hele avhandlingen er lest.

Grün er et ord som betyr grønn. Så langt er det greit. Men hva mener Nietzsche med ordet grün (grønn) i denne sammenhengen? Haaland oversetter dette i 1969 med "grønn av galle". Det er vel intet i teksten som tyder på at det er noe slikt Nietzsche kan ha ment, rent bortsett fra at det slett ikke er klart hva Haaland kan ha ment. I tradisjonell medisin skilte man mellom gul galle (chole), og med overvekt av denne ble man kolerisk, og sort galle (melanchole), og med overvekt av denne ble man selvsagt melankolsk. Gallen kan i virkeligheten også være nokså grønn, men hva det eventuelt skulle bety å være grønn av galle, må jeg innrømme at jeg (verken som idehistoriker eller lege) er i stand til å tolke. Niels Henningsen oversetter dette i 2008 (Moralens oprindelse, Det lille forlag, Frederiksberg) med "giftig-grønne". Kanskje det. Teksten gir ikke umiddelbart noen slik assosiasjon, og jeg vet heller ikke hva det kan bety at en idealist er blitt giftig-grønn. Den moderne forståelsen av "grønn", nemlig opptatt av miljøet, er temmelig sikkert ikke en tanke Nietzsche var opptatt av, og den gir da heller ingen bedre mening enn de siterte oversettelsene. Heller ikke "grønn" i betydningen "ny" eller "fersk" gir noen spesielt god mening. Jeg finner derfor at den oversettelsen som rimer best med Nietzsches tekst, er å la ordet "grønne" stå der alene, og heller overlate til leseren å tolke dette ordet inn i sammenhengen på best mulig måte. Den samme løsningen har Skar (2010) kommet fram til.

Her bruker Nietzsche uttrykket "Moral-Genealogie", se kommentaren til oversettelsen av verkets tittel. I denne sammenhengen finner jeg at "historien om moralens opprinnelse" blir en mer dekkende oversettelse.

Her bruker Nietzsche ordet "Herkunft", men jeg finner likevel at det som gir de riktigste assosiasjonene er å oversette dette også med "opprinnelse" i denne setningen.

Enda et ord i samme sammenheng som jeg finner å måtte oversette med opprinnelig, nemlig "ursprünglich".

Etymologi er læren om ordenes opprinnelse.

Nietzsche bruker her ordet "pöbelhaft", som godt kan oversettes med "pøbelaktig", slik Skar gjør (2010). Ordet "Pöbel" kommer fra fransk peuple, som igjen kommer fra latin populus, som opprinnelig betyr folk. Etter hvert har dette fått betydningen folk flest, eller alminnelige mennesker, eller det laveste skiktet i befolkningen. Fra å være et beskrivende ord har det så etter hvert blitt et verdiladet ord, og fått en betydning som innebærer en atferd som ikke likes av den som bruker ordet. Dette er en utvikling som er klart i samsvar med det Nietzsche beskriver i dette kapittelet. Den riktigste oversettelsen i denne sammenhengen blir derfor etter min mening "folkelig".

Schlecht, jf overskriftens Godt og ondt, godt og dårlig. Schlecht kan også oversettes med det noe mer følelsesladede og litt foreldede "slett".

Når Nietzsche her peker på den nære sammenhengen mellom schlecht (i betydningen dårlig, slett) og schlicht (i betydningen enkel, vanlig, glatt, slett) blir det umulig å oversette uten å miste hans etymologiske poeng. Vi ser at begge ord lar seg oversette med slett på norsk, noe som gjenspeiler at de opprinnelig er det samme ordet.

Schlechtweg, schlechterdings.

Her brukes ordet schlicht. Ved å bruke ordet simpel i stedet for enkel, tror jeg Nietzsches forsøk på å vise dobbeltbetydningen av disse ordene også blir litt tydeligere på norsk.

1618-1648.

I det gamle Roma skilte man mellom patrisiere (aristokratiet) og plebeierne (eiendomsløse, alminnelige folk), som tross alt sto høyere enn slavene.

Esthlós.

Her bruker Nietzsche betegnelsen Noblesse.

Kakós, dårlig, ond.

Deilós, feig, ussel

Agathós, god

Ond, stygg osv.

Melas, sort

Den er sort, som...

God, godt, den gode

Begge ordene betyr krig

Det ordet Nietzsche bruker her, og som jeg oversetter med uenighet, er "Entzweiung", egentlig todeling. Det latinske duo som han setter i parentes, betyr to.

Gut

Böse, se kommentaren til Nietsches originale overskrift til denne avhandlingen.

Utgitt 1885.

Under dette merket

Der Pöbel, se forklaringen

Verpöbelt. Ut fra forklaringen finner jeg at det her blir riktigst å oversette med folkeliggjort.

La oss klage (over dette)

Ressentiment betyr følelsesmessig fordom, eller negativ følelse, slik som motvilje, nag, hat, hevnfølelse. Haaland oversetter dette i 1969 ikke, men bruker ordet ressentiment. Det samme gjør Niels Henningsen i 2008 (Moralens oprindelse, Det lille forlag, Frederiksberg). Jeg velger å følge dette eksempelet, siden det er vanskelig å finne et norsk ord som tilnærmelsesvis dekker betydningen av ressentiment og samtidig gjør teksten lesbar. Skar (2010) bruker ordet ressentiment, men setter en forklaring i parentes (nag, forurettethet).

Symbolsk

Deílaios, feig, ussel, fryktsom

Pouerós, mokhterós, slett, elendig, ussel

Oïzyrós, slett, ussel, ynkelig

Ánolbos, ulykkelig, fattig

Tlémon, tålmodig, elendig

Dystykhein, mislykkethet

Symforá, ulykke, lidelse

Eu práttein, være virksom, ha det godt

Gennaíos, av edel byrd

Blant likemenn

Schlimmen

Rathymía, lettsinn, sorgløshet

Jenseits von Gut und Böse

De velsignede i himmelriket vil se de fordømtes straff, for at deres velsignelse skal bli enda mer fullkommen.

Tertullian (ca 160-220/225 e.Kr.). Den første teolog som skrev på latin.

Men det står jo andre skuespill igjen: den endelige og evige dommens dag, den som menneskene ikke hadde forventet, den bespottede dag, når den gamle verden og så mange av dens barn skal oppslukes av ild. Hvilket enormt skuespill det skal bli! Hvilken beundring! Hvilken latter! Hvilken fryd! Hvilken jubel, når jeg ser så mange og store konger som det ble sagt at var tatt imot i himmelen, men som stønner sammen med Jupiter selv og hans vitner i det dypeste mørke! Likeledes med stattholderne, som nå plages av enda mer rasende flammer enn dem de selv rasende antente mot de kristne. Dessuten de vise filosofer, som rødmende står i luer foran sine elever, som de brennes sammen med, og som de overbeviste om at intet angår Gud, at sjeler ikke er til, og som forsikret dem om at de ikke ville vende tilbake til sine tidligere legemer! Og dikterne, som ikke skjelver for Rhadamantys eller Minos, men for Kristi domstol, som de ikke hadde ventet! Dernest hører man tragedieskuespillerne bedre, som selvsagt hever stemmen i sin egen ulykke. Man blir bedre kjent med skuespillerne når ilden får dem til å slippe sine hemninger. Så ser man kusken, rød over det hele i det flammende hjul, og atletene som kaster seg omkring, ikke på idrettsbanen, men i ilden, med mindre jeg ikke ønsker å se dem for meg, men mye heller vender et umettelig blikk mot dem som raser mot Herren. 'Her er han, sier jeg, tømmermannens eller skjøgens sønn, han som brøt sabbaten, samaritaneren med en ond ånd. Her er han som dere kjøpte av Judas, her er han som ble slått med stokker og knyttenever, som ble spyttet på, og som ble gitt galle og eddik å drikke. Her er han som disiplene fjernet i hemmelighet, for å kunne si at han var stått opp, eller som gartneren slepte vekk for at ikke salathodene hans skulle bli ødelagt av mange besøkende.' Hvilken pretor eller konsul eller kvestor eller hedensk prest kunne gi deg den gaven å kunne se og å tiljuble slikt? Og likevel har vi på en måte allerede gjennom troen dette anskueliggjort i åndens forestilling om det. Hvordan er forresten det som intet øye så og som intet øre hørte og som ikke har funnet veien til noe menneskehjerte? (1. Kor. 2,9.) Mer kjærkomment, tror jeg, enn sirkus og teater og ethvert stadion." - Gjennom troen.

Radamantys og Minos, to av sønnene til Zevs, er sammen med den tredje broren Aiakos dommere i dødsriket. Radamantys dømmer de døde som kommer fra Asia. Aiakos de døde som kommer fra Europa. Minos feller endelig dom når de to andre er i tvil. Ifølge dialogen Gorgias av Platon, ca. 390 f. Kr., kap. 79.

Gut und schlecht

Gut und böse

I høyeste grad

Jenseits von Gut und Sclecht, se kommentar.

Oligarki: Fåmannsstyre

Dyspepsi betyr egentlig at man er plaget av for mye magesyre, men brukes i dagligtale også om "vondt i magen", "sure oppstøt" osv. Nietzsche ser ut til å bruke dette mer i retning av forstoppelse.

Sittlichkeit der Sitte, se Morgenröte (Morgendemring), 1886, kap. 9 og 10.

Übersittlich. Dette er en språklig konstruksjon. Derfor kan det like godt oversettes med "oversedelig", som blir en helt tilsvarende språklig konstruksjon. Skar (2010) oversetter det med "overmoralsk".

Her bruker Nietzsche ordet Windhunde, som egentlig er en korthåret, langbent hunderase med smalt hode og kropp, men som i overført betydning brukes om lettsindige, ubetenksomme mennesker. Jeg finner ikke noe bedre oversettelse enn " de vansmektende løshundene", siden enhver oversettelse uansett ikke kunne ivareta denne dobbeltbetydningen av ordet. Haaland (1969) oversetter dette med "værhaner", Skar (2010) med "de skranglete skravlebikkjene".

Hukommelsesteknikk

Det uttrykket Nietzsche bruker her, er "eine fünf Spannen lange". Spanne er et gammelt lengdemål, omtrent 20 cm, fra tuppen av tommelen til tuppen av lillefingeren når de begge er utstrakt, utspent (gespannt). I overført betydning er eine Spanne Zeit et visst tidsavsnitt, gjerne også i formen zwei Spannen lang. Når Nietzsche her sier "funf Spannen", altså 5 av disse nokså upresise tidsavsnittene, mener han antagelig at det har vart en viss tid.

Schuld

Schulden. Denne setningen inneholder ett av Nietzsches hovedpoenger i dette skriftet, men et hovedpoeng som ikke så lett blir fanget opp i oversettelsen når de to begrepene Schuld og Schulden må oversettes med to litt forskjellige ord på norsk.

Eller moralens slektshistorikere, se kommentaren til verkets tittel.

Äquivalent

Äquivalenz

Å gjøre det onde for gleden over å gjøre det.

Om det skjæres mer eller mindre, er ingen skade skjedd.

Schulden

Böseste

Lengslene etter korset

Im Guten und im Bösen

Ve de beseirede

Wert des Lebens

Kursus der Philosophie

Himmelvidt

Misarchismus. Som det framgår av teksten, er dette et ord Nietzsche har har laget i denne anledningen, og som han selv gir en bedømmelse av. Misarki må vel helst bety noe slikt som misnøye med de herskende. I vår tid ville nok politikerforakt (altså misnøye med dem befolkningen faktisk har valgt til å ta avgjørelser på befolkningens vegne) dekke omtrent det samme som misarki.

Semiotikk er studiet av sosialt betingede tegnsystemer og den mening de kan gi, studiet av hvordan vi sier noe og hvordan vi skaper mening. Ordet semiotikk kommer fra gresk semion som betyr tegn eller i medisinsk språk symptom.

Samvittighetsnag, egentlig "samvittighetens bitt".

Munterheten

Den første, endelige årsak, opprinnelse.