Ius talionis
Rettsfilosofisk avhandling. Eget forlag. 2021
ISBN 978-82-692730-0-7
Denne er ikke til salgs, men interesserte kan henvende seg til meg og få tilsendt et eksemplar (noen få igjen)
Helt siden de første statsdannelsene, og antagelig lenge
før det, har det blitt straffet. Som sinne over feil en slave gjorde, eller som
en gjenopprettelse av en guddommelig orden som var blitt krenket gjennom en
forbrytersk handling, som hevn for en urett ætten var blitt utsatt for. Etter
hvert som det ble ordnede stater, var det staten eller fyrsten som overtok
strafferetten, og den private hevnen kom i bakgrunnen. Her i landet hadde vi
først landskapslover, men har hatt felles straffelov for hele landet fra Magnus
Lagabøtes landslov fra 1274. Sist straffelov av 2005, som har vært i bruk siden
2016. Straffens historie og tradisjoner, til dels med elementer
av privat hevn, til dels med forholdsvis brutale straffer og med tortur som et
viktig redskap for å frambringe tilståelser, ga behov for begrunnelser for
straff og for utmåling av straff. Spesielt på 1700-tallet utviklet det seg
teorier eller begrunnelser basert på at straffen skulle være nyttig for å kunne
forsvare at staten drepte, lemlestet, landsforviste og sperret folk inne. Det
oppsto tanker om allmennprevensjon, at straffen måtte utmåles slik at den
avskrekket andre fra å begå forbrytelser, og at den påvirket folks rettsfølelse.
Eller individualprevensjon, at straffen ble utmålt slik at den som ble dømt,
skulle avskrekkes fra å begå nye forbrytelser, eller ble forhindret fra å begå
nye forbrytelser (ved å bli sperret inne, eller drept, eller på andre måter).
Det ble, også i vår nasjonale strafferett, ansett at straff som en rettferdig
gjengjeldelse som var utmålt ut fra lovbruddets alvorlighet, bare var en
gjenklang fra eldre tiders private hevn. Men i de senere år har det blitt en
økt erkjennelse av at også den rettferdige gjengjeldelsen er en del av
begrunnelsen for straff og straffutmåling. Med utgangspunkt i Immanuel Kant, som i 1797 skrev at
bare ius talionis, altså prinsippet om en rettferdig, proporsjonal gjengjeldelse,
kunne gi en fullstendig, presis og konsistent begrunnelse for straffutmålingen,
har jeg undersøkt denne påstanden nærmere. Både ved å gå dypere inn i rettferdighetsbegrepet, se
kritisk på de teoretiske bakgrunnene for allmennpreventiv og individualpreventiv
begrunnelse for straffutmåling, og ser hvordan disse prinsippene og prinsippet
om en rettferdig, proporsjonal gjengjeldelse kan forstås innen rammene av de
straffutmålingshensynene som straffeloven angir. Og ved å gå inn i Høyesteretts
straffutmålinger i perioden 2016-2019. Det jeg har funnet, er at den
allmennpreventive begrunnelsen for straffutmåling, som er den
toneangivende i vår rettsteori, hviler på et så tynt grunnlag at den
ikke kan brukes, og at den i virkeligheten heller ikke brukes av
Høyesterett, selv når de skriver i domspremissene at allmennpreventive
hensyn legges til grunn. Individualpreventive hensyn er noe mer
holdbare. Prinsippet om en rettferdig, proporsjonal gjengjeldelse som
grunnlag for straffutmåling, holder stort sett vann, men må noen ganger
suppleres med hensynet til individualprevensjon. Jeg ville ikke gi ut
denne avhandlingen uten at den ble bedømt faglig, og den eneste
praktiske måten å få en faglig vurdering på, var å levere den til
bedømmelse for graden dr. philos. ved juridisk fakultet, Universitetet i
Oslo. Bedømmelseskomitéen, som besto av professor Alf Petter Høgberg,
Universitetet i Oslo (leder), førsteamanuensis Katrine Holter,
Politihøgskolen i Oslo, og professor Tomas Elholm, Københavns
Universitet, leverte sin innstilling 11.05.2022, med konklusjonen:
Det faktum at kandidaten har utarbeidet en omfattende, idérik og
velskrevet bok innenfor et felt der det er relativt sparsommelig med
norsk forskning, er ikke tilstrekkelig til å oppveie komiteens faglige
innsigelser.
